Spør eksperten
 

Psykisk helse

Eldre søsken
27. Oct 2023
Jeg fikk mitt tredje barn i mars, en liten jente med TGA pluss pluss. Hun var innlagt i 9 uker før hun kom hjem. Jeg var på sykehuset stortsett hele tiden, mens min mann var til og fra. De første ukene ble våre to eldste barn på da snart 4 år og 5,5 år, passet av familie. De har ikke vært mye borte fra oss før dette skjedde og for han på 4 har nok dette vært veldig tøft, selvom de var med oss hver helg ++ på sykehuset. Etter 2 uker med passing, så vi at dette ikke gikk lengre og far dro hjem og var med barna i ukedagene også var vi sammen på sykehuset i helgene. 4 åringen begynte å få flere og flere uhell, gjerne flere ganger om dagen, både tisseuhell og bæsjeuhell. Vi tenkte at dette skulle gi seg når vi var sammen igjen. Sommeren kom og det begynte å bli bedre. I august begynte han i ny barnehage og nå kommer uhellene tilbake igjen. Jeg snakket med han om tiden jeg var på sykehuset da jeg kom hjem og hver gang ble han helt blank i øynene og sa at han savnet meg sånn. Det er en stund siden vi har snakket om det nå, men fordi uhellene har begynt å bli hyppigere igjen, nevnte jeg det en kveld. Med engang jeg nevner det forandrer hele utrykket hans seg og hansa at han savnet meg sånn og at vi ikke må snakke om det for han blir så trist. Jeg synes det er ufattelig vondt at han har hatt det så vond. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hjelpe han, om jeg skal nevne det og snakke om det jevnlig, eller om det bare blir å ripe opp i noe veldig vond? Tips til hvordan skal vi hjelpe han med uhellene? Han begynner å synes at det er pinlig i barnehagen. Finnes det hjelp man kan oppsøke? Foreldre veiledning? Er veldig redd for at han ikke skal få bearbeidet dette. Han er ellers stortsett som fireåringer flest, men er veldig mammadalt. Håper dere kan gi meg noen gode råd :)

Svar:
For en tøff tid dere har vært igjennom! Det er ikke rart om både små og store har noen reaksjoner i etterkant. For en fireåring er stabilitet i hverdagen og trygghet fra mamma og pappa viktig. Når familien står i en krise, hverdagen blir endret og kanskje også foreldre annerledes på grunn av krisa de står i, kan fireåringer reagere akkurat som du beskriver, ved å tisse eller bæsje på seg.  

Du beskriver at det bedret seg, men at det så kom tilbake når han begynte i ny barnehage. Igjen ser jeg dette som ganske normalt. Han opplever igjen en omveltning i livet. Fra å ha hatt sommerferie og mye ærhet skal han ikke bare tilbake i barnehage, men til en ny barnehage. Det krever mye krefter, både følelsesmessig, kognitivt og fysisk. Når noe krever mye av en er det vanskelig å følge med på kroppens signaler og man ender med å bæsje eller tisse på seg. Hjernen er nemlig så sliten og så opptatt med alt det nye.  

Det at det har blitt mer i det siste er verd en liten gjennomgang. Har det skjedd noe spesielt? Hjemme? Med søsteren? Med dere foreldre? I barnehagen? Tenkt igjennom dette og ta også gjerne en samtale med barnehagen for å høre hva de tenker. 

Mine råd til deg er:  

  • Snakk med ham om at det ikke er rart at man ikke merker at man må tisse /bæsje når hjernen hans (den vi tenker med) er opptatt med helt andre ting. Å begynne i ny barnehage er veldig slitsomt og hjernen har ikke orket å følge med.  Nå må dere rett og slett trene hjernen hans igjen til å kjenne at han må tisse og bæsje.  
  • Snakk med ham om det er noe som er vanskelig for ham for tiden? Er det noe i barnehagen? Noe hjemme? 
  • Lag gode rutiner og forutsigbarhet for sønnen din. Det er helt tydelig at han nå trenger å bli trygg igjen. For ham er det nå viktig med «kjedelig hverdag» hvor man står opp, går i barnehagen, går hjem og følger rutiner.  
  • Lær kroppen hans å kjenne etter, Kanskje vet dere når det har gått galt? Kan dere og barnehagen sørge for å sende ham på do rundt de tidene han pleier å tisse på seg? 

Det viktige er at sønnen din skjønner at dette ikke er hans skyld, men at dere sammen kan løse problemet. Så er det viktig at dere foreldre og barnehagen er beviste at dette er tegn fra en liten kropp om at det kanskje har blitt litt vel mye påkjenninger det siste året, og finner ut om det er noe vanskelig som skjer her og nå. Hvis problemet fortsetter, anbefaler jeg deg å ta kontakt med helsestasjonen. De skal ha god kompetanse på dette! I mange kommuner har de også psykisk helseteam/ forebyggende tjenester/familiens hus som skal ha fagpersoner som kan gi deg veiledning om dette.  

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Atferd
30. Jul 2023
Hei. Mitt spørsmål er: Kan barn som har hatt mye oprasjoner og sykehus opphold utvike atferdsprobler? Problemer med å lytte til voksne? Kan det utvikle seg senere i livet? Rebelsk oppførsel?

Svar:
Det er et veldig godt spørsmål du stiller som sikkert flere foreldre lurer på. Å ha atferdsproblemer kan innebære at man krangler mye med voksne, ofte har sinneutbrudd, at man nekter å høre på voksne, at man forstyrrer andre med vilje, at man bryter regler, lyver eller stjeler eller ikke får til å være sammen med jevnaldrende på en god måte.

Det å oppleve utfordringer i livet er noe som kan utgjøre en liten økt risiko for at barn utvikler atferdsproblemer.  Å vokse opp med hjertefeil og være mye på sykehus kan jo være en utfordring. Men det er ikke så enkelt, at det er hjertefeilen i seg selv er den eneste forklaringen.

Når vi psykologer møter et barn som har atferdsproblemer pleier vi å snakke med både barnet og familien for å finne ut alle de tingene som kan ha spilt inn og gjort at barnet reagerer som det gjør. Det vi da tar med i vurderingen er om barnet har noen spesiell biologisk eller genetisk sårbarhet, om barnet har opplevd noe som kan ha utløst problemet og om det er ting i livet til barnet som kan gjøre at problemet opprettholdes videre gjennom livet. Når vi har funnet ut av dette, skjønner vi også bedre hva vi kan gjøre for å hjelpe barnet og foreldrene til å få det bedre.

Alle barn har ulike historier, lever med unike familier og i forskjellige miljøer. Derfor blir jo også forklaringen på hvorfor et barn har atferdsproblemer unikt for hvert barn. Jeg har likevel under prøvd å lage en fiktiv beskrivelse av et barn og hvordan man kan forstå det:

Stella på 9 år er født med en hjertefeil som gjorde at hun ble operert to ganger før hun fylte syv år. Hun er inne til kontroller jevnlig, og har også vært innlagt i perioder. Stella og familien har det vanskelig. Hun er mye sinna, hører ikke på foreldrene og krangler mye med klassekamerater. Noen ganger har hun bitt og slått barn hun har kommet i konflikt med. Hun har få venner, er ofte alene i friminuttene og er også mye hjemme fra skolen.

Stellas sårbarhet: Stellas hjertefeil gjør henne sliten. Når man er sliten tåler man mindre og kan bli irritabel. God hjelp for Stella er at man tar hensyn til at hun blir sliten, og legger opp dagen slik at hun også har krefter igjen til sosialt liv med venner og familie.

Utløsende hendelser i Stellas liv: Da Stella ble operert siste gang som 7-åring ble hele livet hennes satt på vent. Det var en vond opplevelse for hele familien, Stella var lei seg og redd, men klarte ikke å sette ord på hvordan hun hadde det. De vonde følelsene kom ut som sinne. Mamma og pappa gjorde alt de kunne for å holde humøret hennes oppe, slik som foreldre ofte gjør. De lot være å sette grenser når hun oppførte seg dårlig og de ga henne det hun ba om for å muntre henne opp. God hjelp for Stella kan være å gi henne mulighet til å trene seg til å sette ord på følelsene sine og det hun opplever knyttet til sykdommen. Dette kan kanskje helsesøster bidra med i samtaler. God hjelp er også at mamma og pappa får støtte i å sette grenser for datteren, selv om Stella blir sinna på dem.

Ting som gjør at problemene fortsetter: Da familien kom hjem fra sykehuset, kom de hjem til en verden der livet hadde gått vider uten dem. De andre jentene i klassen hadde begynt å leke nye leker Stella ikke kunne, venninnen hennes hadde fått en ny bestevenn. Stella opplever nå at hun ikke får til å leke med andre og føler seg utenfor. Når hun opplever dette bli hun lei seg, følelsene kommer ut som sinne. Hun gjør dumme ting uten å tenke seg om, noe som gjør at de andre får mindre lyst til å leke med henne. Hun er i en ond spiral.  God hjelp til Stella er å hjelpe henne med å delta i hyggelige aktiviteter med jevnaldrende. Dette kan skolen gjøre i friminuttene og foreldre gjøre på fritiden. På denne måten får Stella både trene seg i å være med andre og får hyggelige erfaringer og bedre sosial selvtillit.  Hvis det blir flere innleggelser på sykehus, er det viktig at man tenker på hvordan hun kan holde kontakt med klassen og med venner underveis i innleggelsen.

Stellas styrker: Stella er en jente som liker å spille teater og er modig og tør å stå på en scene. Dette kan kanskje benyttes til hennes beste. Kanskje finnes det en barneteatergruppe Stella kan delta i, hvor hun kan få venner med samme interesse og mulighet ti å «starte litt på nytt» og få gode sosiale erfaringer?

Jo tidligere man tar tak i adferdsproblemer, jo mindre sannsynlig er det at det vil utvikle seg og bli et problem videre gjennom livet. Hvis ditt barn opplever vansker, råder jeg deg derfor til å tenke over hvilke ting som kan ha spilt inn og gjort det sånn og hva man kan gjøre i forhold til hver av disse tingene. Dette kan være lurt å gjøre sammen med helsesykepleier eller psykolog tilknyttet helsestasjon eller familiesenter i kommunen.  Hvis problemene er store, er det lurt å be barnets fastlege om å henvise hen til psykisk helsevern for barn og unge i spesialisthelsetjenesten.

Lykke til!

Vennlig hilsen
psykolog Torun Vatne

Nattskrekk og mareritt, tilknytning og trygghet
29. Sep 2022
Hei Jeg har en 3,5år gammel gutt som ble hjerteoperert 1uke gammel(koartaksjon aorta og vsd). Det ble gjennomført en dilitasjon 2,5mnd seinere. Han har utviklet seg normalt og er en frisk, aktiv og smart gutt. Det siste året har han hatt mye mareritt og nattskrekk. Han har gått fra å kunne finne ro og sovne selv til at vi alltid må være der. I tillegg til dette ser vi at han er en gutt som har mye følelser og får med seg veldig mye av andres følelser. Han har også vansker for å søke hjelp og trøst av andre voksne enn oss som foreldre. Han har det bra i bhg og sosialt, men sliter når han f.eks. trenger hjelp til å gå på do, eller han har slått seg og trenger trøst. Da holder han seg, og han lar vær å si fra om at han fikk vondt. Vi ser på oss selv som trygge og gode foreldre(selvfølgelig ikke uten feil), som er der for han. Mitt spørsmål er vel egentlig om denne engstelsen, "uttryggheten", dårlige selvtillitten og marerittene kan være en del av hjertepakka? Eller er det en normalvariasjon innen for de som er 3,5år? Han er veldig god til å snakke, også om følelser så det tenker vi er bra. Men har du evt. noen tips til å hjelpe han videre? Mvh. Mamma til gutt 3,5 år m/hjertefeil

Hei,
Som forelder er det nok lett å se etter sammenhenger mellom en så alvorlig livshendelse som en hjerteoperasjon og utfordringer barnet møter senere i livet. Selvfølgelig påvirker en stor operasjon en liten kropp, hvordan foreldre har det og samspillet mellom baby og foreldre, men i deres historie, uten store inngrep i senere tid, blir nok dette bare en brikke i alt det som forklarer hvordan barnet deres har det i dag.

En 3,5 åring er i en voldsom utvikling. De vil klare seg selv, men klarer ikke alt selv. De vil bestemme selv, men de får ikke alltid lov. Verden er større og består ofte av opplevelser i både familie, barnehage og fritid, men 3,5-åringen forstår ikke alltid situasjonene de opplever. Det kan fort bli mange inntrykk som skal bearbeides. De har et voksende språk, men klarer likevel ikke sette ord på alt de ønsker å utrykke. Alt dette vekker følelser.

En 3,5-åring er i en voldsomt følelsesmessig utvikling og mange reagerer sterkere enn før. Noen reagerer med sinne, andre med redsel, noen med sårhet og gråt og noen med større utfordringer med søvn. Natteskrekk er ikke uvanlig. En 3,5 åring har ennå ikke lært seg å regulere følelsene sine og trenger foreldre og andre voksne for å utvikle seg videre. Dere bidrar i utviklingen ved å sette ord på følelsene barnet deres har, lage sammenheng og forklare uforstålige situasjoner og gi strategier som å trekke seg vekk fra situasjoner, roe seg med nærhet og kos eller distrahere seg med en annen aktivitet.

Når verden blir større og følelsene sterkere, trenger barn hjelp til å ta kontroll og finne hvile. En 3,5 åring har ofte stort behov for forutsigbarhet i hverdagen og gode rutiner i hverdagen med hensyn til søvn, mat, barnehage og fritid. Gode rutiner forebygger usikkerhet, men gjør også at barn har overskudd til å møte litt mer utfordrende situasjoner om de må.

Jeg ser altså på det dere beskriver som noe normalt hos en 3,5-åring. Mest sannsynlig vil dette gå seg til over tid. Mine råd til dere er derfor:
•    Se ham og sett ord på det dere tror han opplever. Ikke la ham gjøre seg usynlig, men sett ord på det for ham.
•    Husk at det er slitsomt å bli større. Hold gode rutiner i hverdagen.
•    Be om samtale med barnehagen. Alt er lettere hvis dere har en felles forståelse av hva han trenger og hvordan han best kan møtes. Ved å være bevist tegn på at han har vondt eller må på do, kan de kanskje heller gjøre seg litt tilgjengelige og oppsøke ham ved tegn på behov.
•    Blir det vanskelig så kan helsesykepleier, eller kommunens forebyggende tilbud til familier, være en god instans å søke hjelp fra.
Lykke til!

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Søvnproblemer
30. Nov 2021
Hei! Jeg er gravid og har i størstedelen av svangerskapet vært plaget av søvnvansker, ofte får jeg ikke mer enn 4 timers søvn i løpet av en natt. Jeg vet ikke hva grunnen kan være, men jeg er nok litt uroet for om alt er i orden med babyen og sånt. Legene vil ikke gi meg noen tilleggsundersøkelser som kunne oppklart noe av det jeg er mest redd for. Har grunnlag for noe ekstra bekymringer, på bakgrunn av spesielle forhold som foreligger rent genetisk. Hva kan jeg gjøre, og er det farlig med så lite søvn?

Svar:
Det er ikke farlig med lite søvn – selv om det kan være svært slitsomt. Ofte kompenserer man for mangel på nattesøvn ved å ”duppe av” på dagtid, eller kroppen tar igjen det forsømte ved ekstra dyp eller lengre søvntid enkelte netter. Det virker imidlertid som du sliter med ting du burde få hjelp til. Vedr. svangerskapet burde du bli henvist til spesialist i fødselshjelp, slik at graviditeten kan bli godt vurdert, inklusive ultralydundersøkelse av fosteret. Fastlegen din kan hjelpe deg med dette. Du må da få snakke ordentlig med spesialisten i fødselshjelp om de spesielle genetiske forholdene du bekymrer deg for, og få en kvalifisert veiledning mht dette. I tillegg virker det som du kunne trenge hjelp med bekymringer og forhold vedr din psykiske helse. Fastlegen eller fødselslegen kan henvise deg til psykolog eller annen helsearbeider hvor du kan få tid til å snakke ordentlig ut om det som plager deg, og få hjelp med dette. Poliklinikker ved fødeavdelinger har ofte jordmødre eller annet personell (f eks psykolog eller sosionom) som har stor erfaring med slike problemstillinger, og kan snakke med deg på en empatisk og fortrolig måte. Har du en venninde eller et familiemedlem som står deg spesielt nær og som du har tillit til, kan det ofte være en god hjelp å snakke også med en slik person.

Vennlig hilsen
Alf Meberg
Barnelege

Hvordan fortelle barnet om hjertefeilen?
17. Sep 2021
Hvordan og når bør man sette hjertebarnet inn i og fortelle om deres helsetilstand? Vi har en 2-åring med arr etter operasjon som vi forventer gjennom badelek fremover potensielt vil oppdage å være annerledes enn andre barn, eller at andre barn spør. Vi er usikre på hva vi skal si og når. Han er operert og kan leve som normalt i flere år frem til neste operasjon og går til kontroll innimellom. Hvor tidlig bør man begynne å snakke om dette?

Svar:
Så flott at dere spør om dette! For at barn skal ha en god og sunn forståelse av sin egen kropp og helse, er det nemlig veldig nyttig at man starter tidlig. Jeg forstår på deg at det kommer til å være fokus på hjertefeilen i livet hans gjennom kontroller og operasjoner, men at du tenker at det ut over dette kanskje vil være arret som vil minne han på at det er noe «annerledes» i historien hans. 

Det aller viktigste er at barn har informasjon om det de opplever i hverdagen (arret) og de tingene som skjer som de må være motivert for å gå igjennom (kontroller). Når den tiden kommer, trenger han også å forberedes til operasjon, men det er ikke noe som er aktuelt på nåværende tidspunkt. 

Datteren deres kan få informasjon om at da han ble født oppdaget legen at det var noe galt med hjertet hans. Legene på sykehuset reparerte hjertet og derfor har han et arr. Nå har hjertet hans det bra. Det vet dere fordi legen sjekker det på sykehuset. Når du skal gi informasjon, så bruk bilder og vis gjerne på kroppen hans. Her har jeg et lite forslag til hvordan du kan lage en liten bildebok. Gjør du det, kan dere se i den sammen en gang iblant. 

1) Bilde av ham som nyfødt. Når du viser det så snakk gjerne om hvor fin han var, vis hvor lang han var med hendene. 

2) Et bilde fra en barnebok/illustrasjon ment for barn som viser hjertet inni kroppen. Når du viser det så kan du si at legene oppdaget at det var noe feil med hjertet hans. Pek gjerne og si her er hjertet, pek gjerne på brystet hans og si at der er hjertet. 

3) Et bilde av ham på sykehuset. Dette bør være et hyggelig bilde. Hvis det er et bilde hvor man ser at han har et stort plaster der han nå har arr så er det fint. Når du viser bildet, så kan du si at legene reparerte hjertet og opererte. 

4) Et bilde av ham med bar overkropp så man ser arret. Når du viser dette bildet, snakke om hvor fin han er og peke på arret og forklare at legene laget det da de opererte hjertet. 

5) Bilde av sykehuset. Når du viser det si at her jobber legene som passer på at hjertet har det bra. (hvis dere har bilde av han inne hos legen kan dere legge til bildet her, ta et på neste kontroll hvis dere ikke har det). 

Som du ser, foreslår jeg å bruke ord som operere og arr. Det er fordi han skal bli kjent med ordene. Jeg foreslår ordet «feil», det er fordi man ofte kaller det hjertefeil. Jeg er også opptatt av å ikke bruke ordet «syk», for det var han/er han jo ikke. Jeg er også opptatt av at historien blir fortalt nøkternt og positivt. Det var en feil, feilen ble reparert og legene passer på, er hovedbudskapet, men det er pakket inn i alt det normale om hvor fin gutt han er. Han er liten, så mye forstår han ikke ennå, men hvis dere ser i boken en gang iblant kan han gradvis få en historie. Etter hvert som han blir eldre vil han kanskje spørre om noe eller kommentere noe som gjør at du må forklare litt mer. Da er det kanskje på tide å legge inn noen nye bilder i boken. Operasjon foreslår jeg at blir brukt som et ord, gjerne sammen med ordet «reparere». Da er dette ikke et nytt begrep når det en gang blir aktuelt. 

Håper dette var til hjelp! 

Vennlig hilsen
psykolog Torun Vatne

Barn med tics
26. Feb 2021
Hei! En gutt på 6 som er frisk og fungerer fint, sliter litt med tics i perioder. De kommer og går litt tilfeldig ser det ut som. Varer i en måned eller to , og kan forsvinne i opptil flere måneder flr de dukker opp igjen. Ingen stressende tilværelse. Hva kan man gjøre for å hjelpe eller få dette til å forsvinne for godt?

Svar:
Jeg skjønner du blir bekymret når du ser at sønnen din har ufrivillige bevegelser eller lyder, det er noe de fleste foreldre kan gjenkjenne seg i.  Fra media eller privat kjenner man kanskje til noen som har Tourettes, en diagnose som kan være ganske stigmatiserende og vanskelig å leve med. 

Du skriver lite om hvordan ticsene arter seg, hvor ofte/mye han har det og om det er vokale tics (lyder), motoriske tics (bevegelser) eller begge deler. Da er det litt vanskelig å ta stilling til alvorligheten og hva jeg skal anbefale. Derfor vil jeg starte med det aller første: Tics er veldig vanlig blant spesielt gutter i denne aldersgruppen og går som oftest over av seg selv! Som mamma vil jeg oppfordre deg til å ikke gi disse plagene så stor oppmerksomhet, men puste med magen. 

Hvis sønnen din har flere tics på en gang, og det har vart i over et år, ville jeg kanskje vurdert å ta det opp med fastlegen for å vurdere om en utredning er nødvendig. Selv om han eventuelt har utfordringer ut over det som kalles «forbigående tics», så har dette vist seg å ha gode prognoser hvor mange opplever å bli symptomfrie i løpet av barndommen. 

Du beskriver at sønnen din ikke har en stressende tilværelse. Det kan du godt ha rett i, men jeg vil likevel påpeke at barn kan oppleve stressende ting uten av foreldre er klar over det. Han er seks år, så han går vel enten siste året i barnehagen eller i første klasse. Har du tatt en skikkelig prat om hvordan miljøet i barnegruppen er for tiden? Lærer de noe nytt som utfordrer ham litt ekstra på skolen? Har han begynt på noen fritidsaktiviteter som krever litt mer av ham? Husk at stress ikke trenger å være negative hendelser, men også positive hendelse som setter følelser i sving. Hvis det skjer mye samtidig som for eksempel kroppen og hjernen er i utvikling, så kan kroppen reagerer med økt stressrespons og for noen – økt tics. 

Jeg ønsker egentlig ikke å be deg om å «følge med», men kanskje ta en rask sjekk med barnehagen/skolen om hva de opplever og hvordan de forstår det. Hvis du da sammen med dem lander på at det har et omfang og en varighet som er innenfor normal (dvs enkle tics som ikke har vart mer enn ett år), så la det ligge uten å gi det oppmerksomhet. Hvis det øker i omfang og har vart mer enn ett år, så ta kontakt med fastlegen for utredning. 

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne 

Corone hjertesyke barn
12. Mar 2020
Hei. Jeg har ei jente på snart 2 år som er hjerteoperret. Hvordan påvirker conorna19 hvis hun får det? 

Svar:
Infeksjon med coronavirus er oftest en lett sykdom med forkjølelsesymptomer (litt feber, snue og hosting), spesielt hos barn. Det er imidlertid ved de fleste typer virusinfeksjoner (både ved coronavirusinfeksjon så vel som vanlig influensa) også en risiko for et mer alvorlig forløp. Ved coronavirus gjelder dette spesielt når infeksjonen angriper lungene (lungebennelse). Pasienten har da oftest dyp hoste, anstrengt pust og føler seg ”skikkelig syk.”

Risikoen for alvorlig infeksjon er generelt lav, også hos hjertebarn, spesielt de som har enkle eller moderate feil. Barn med mer komplekse hjertefeil, og spesielt de som har en nedsatt fysisk funksjonsevne eller bruker hjertemedisiner vil måtte oppfattes som å være i ”risikogruppen.”

Du skriver ikke hvilken hjertefeil barnet ditt er operert for eller hvordan hun er mht fysisk funksjonsevne. Hvis hun er vellykket operert med korreksjon av feilen og er i full aktivitet, er hun ikke i ”riskogruppen” og vil tåle en coronavirusinfeksjon like godt som friske barn. Dere bør likevel være spesielt oppmerksom på de retningslinjer og påbud som gis av helsemyndighetene. Disse ble i går (12. mars 2020) oppdatert og betydelig skjerpet i forhold til tidligere retningslinjer og påbud. Folkehelseinstituttet beskriver en rekke konkrete forhold som angår smitterisiko, barnehager, skoler, reiser, arbeid, møter, hygiene m m. Det betyr ikke at barnet deres skal ha ”husarrest.” Dere bør imidlertid ikke ta ut på reiser som ikke er helt nødvendige, ikke ta barnet med på butikken og minst mulig reise med kollektiv transport. Dere bør heller ikke delta i bursdagsselskaper med mange barn, eller være i kontakt med personer som kan medføre smitterisiko (f eks sitter i karantene eller har symptomer på luftveisinfeksjon eller feber). God håndhygiene er også viktig. Du kan lese detaljert om hvordan man praktisk skal forholde seg på Folkehelseinstituttet hjemmeside (fhi.no). Bruk linken:
https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/corona/  

Vennlig hilsen
Barnelege Alf Meberg

 

Flytte bort for å studere
07. Feb 2020
Hei! Jeg er snart 19 år og nærmer meg siste året på videregående skole. Etter videregående har jeg veldig veldig lyst å flytte til enten Oslo eller Bergen for å studere. Eneste problemet er at jeg har helseangst/dødsangst og har hørt at dette er helt normalt når man har hjertefeil som jeg har og at man blir litt ekstra oppmerksom om det føles som at noe er galt uten at det egentlig er det. Men, jeg er veldig avhengig av mamma når det kommer til angsten og det kan bli ganske vanskelig når Bergen er 6 timer unna og Oslo er 10 timer unna hjemme. Jeg er så redd for å føle meg ensom eller ikke å ha noen jeg kjenner å gå til. Hva er fordeler/ulemper med å flytte så langt unna hjemme. Jeg er jo selvfølgelig mest redd for å bli hjertesyk langt hjemmefra.

Hei,
Så flott at du tar kontakt om dette! Det er veldig mange unge i din situasjon som opplever akkurat det samme. I og med at du nærmer deg siste året, bør du vie litt tid til å jobbe med dette problemet frem til du skal studere. For dette er noe du kan bli kvitt!! Psykologer eller andre som jobber i psykisk helsevern kan hjelpe deg. Enten går du til fastlegen din og beskriver problemet og ber om å bli henvist til psykolog. En annen mulighet er å se hva som finnes i kommunen din. Jeg foreslår at du googler og bruker søkeordene "psykisk helse" kombinert med navnet på din kommune. De fleste tilbudene i kommunen er av den art at du selv kan ringe og si hva du trenger hjelp med. Noen steder har de psykolog eller psykiatrisk sykepleier som tilbyr samtaler, andre steder har de grupper  hvor folk møtes og får hjelp til liknende utfordringer.

Jeg vil likevel gi deg noen råd på veien: 

  1. Utsett deg selv for det som stresser deg. Bruk kroppen din fysisk. På denne måten lærer kroppen seg at det er normalt  få hjertebank, bli tungpustet og svett og at dette ikke er faresignaler.  Angst er noe man blir kvitt hvis man utsetter seg for det man er redd for og "holder ut" angsten dette utløser. Det som ofte skjer når man er redd for kroppens signaler, er at man unngår aktiviteteter og situasjoner som utløser dem. Gjør man det, får man ikke motbevist katastrofetankene. 
  2. Lær deg avspenningsøvelser. Hvis du skal teste grensene dine og holde ut angsten når den kommer, så trenger du noen verktøy. Noen av disse går på pust og avspenning. Når vi blir redde settes kroppens alarmsystemer i gang og vi får en del ubehagelige symptomer. Ved å kontrollere disse  sender vi signaler til hjernen om at det ikke er så farlig likevel. Let i appstore og finn en app med en avspenning eller pusteteknikk som passer deg. Tren på denne teknikken!!!
  3. Bli din beste supporter. Veldig ofte utløses angst av automatiske tanker om fare, men disse følges ofte av tanker som "å nei, nå skjer det igjen" eller "å, dette går aldri bra". Prøv å gjenkjenne disse tankene når de kommer. Først når man blir klar over dem kan man prøve å si andre og mer støttende ting til seg selv i vanskelige situasjoner.
  4.  La det som skje, skje. Mye av angst og bekymringer vedlikeholdes av at vi prøver så hardt å ikke tenke de vanskelige tankene. Det blir litt som om noen sier "ikke tenk på en rosa elefant". Hvis du derimot lar tanken komme, vil den lettere gli forbi. Innenfor psykologien har vi teknikker for å trene på å la tanker komme og gå uten å kjempe imot eller henge seg opp, slik du kanskje gjør nå. Folk som jobber innen psykisk helsevern kan hjelpe deg i arbeidet med dette og de andre punktene jeg skisserer.

Det er nok nyttig for deg å bruke tiden fremover til å kjenne på hvordan du kan mestre angsten din på egenhånd, selv om mammaen din sikkert uansett vil være der for seg. Du vil aldri få vite hvordan det ville ha gått å flytte for å studere, hvis du ikke prøver. Igjen handler det om å prøve seg og utsette seg for det man er redd for. Og så prøve å selv håndtere de følelsene som måtte komme når man plutselig er et nytt sted og på egenhånd.  Både i Oslo og i Bergen har de store og gode studentmiljøer, og universitetene har psykisk helsehjelp til de studentene som trenger det. Det som også er fint med studielivet, er jo at det i motsetning til grunnskole og videregående kan avbrytes eller byttes ut med noe annet hvis det viser seg å ikke passe.

Lykke til med innspurten av et langt skoleliv og lykke til med fremtidige studier! 

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Permisjon fra jobb for å følge hjertebarnet (sliter mye psykisk nå) på klassetur til Tyskland
01. Oct 2019
Hei Min datter på 15 går i tiende klasse nå og de har snart skoletur til Tyskland/hvite busser. Hun klarer ikke å være med på denne turen med mindre jeg blir med. Hun har alvorlig hjertefeil, men det er angst som er mest fremtredende nå. Er det mulig å søke om permisjon fra jobb denne uka - selvfølgelig med legeerklæring? Mener du snakket om dette på en av konferansene i fjor...

Svar:
Arbeidsmiljøloven har ikke bestemmelser som eksplisitt gir rett til permisjon i tilfeller som dette. Men i juridisk teori legges det til grunn at arbeidsgiver ikke kan nekte ulønnet permisjon uten saklig begrunnelse. I tillegg kan det av tariffavtale eller annet avtalelverk følge en rett til permisjon utover det som er regulert i arbeidsmiljøloven.

Er det skolen som arrangerer turen, plikter de å legge til rette for at alle elever kan delta. Kan din datter kun delta om du er med som ledsager, skal skolen dekke dine utgifter og eventuell tapt arbeidsinntekt. Dette følger av gratisprinsippet som innebærer at turer arrangert av skolen skal være gratis.

Med vennlig hilsen
Jurist Atle Larsen

Angst for hjertefeilen
18. Mar 2019
Hei. Jeg er snart 18 år og har hjertefeil, de siste 5 årene har jeg slitt mye med helseangst(hypokondri). Jeg er kjemperedd for at jeg skal bli hjertesyk igjen og får mange fysiske plager pågrunn av dette. Er det normalt?

Hei,
Det er ikke uvanlig at man, når man har vokst opp med en hjertefeil, kan utvikle helseangst. Helseangst innebærer at man er overbevist om at man har, eller er redd for å få, en alvorlig eller dødelig sykdom. Dette fører til at man følger ekstra med på hvordan kroppen fungerer, sjekker pulsen, pusten og smerter. En som har helseangst går kanskje ofte til legen, men blir bare forbigående beroliget når legen sier det ikke er noe galt.

Du har gjennom oppveksten lært deg å rette mer oppmerksomhet mot kroppen, dens tilstand og plager, i mye større grad enn andre. Samtidig har du sikkert hatt flere negative opplevelser (kanskje også operasjoner), møtt andre og fått informasjon som gjør at vanskelige tanker om hva som kan gå galt er mer tilgjengelig. Kanskje har du også minner som vekkes når du merker ting i kroppen?

Men selv om det er vanlig med litt ekstra helseangst når man har hjertefeil, betyr det ikke at du skal leve med det! Livet ditt skal ikke hemmes av angst. Jeg anbefaler deg tre ting:

1.       Når du er til kontroller, si at du plages av helseangst. Sørg for at legen/sykepleieren vet det og gir deg god nok informasjon.

2.       Ta en titt på selvhjelpssider. Der kan du finne gode råd om hvordan man kan håndtere angst. Se for eksempel https://www.hjelptilhjelp.no/sok/ad/selvhjelp-pa-nett,299/selvhjelpsprogram-imot-helseangst,8430

3.       Gå til fastlegen din og be om henvisning til psykolog. Helseangst kan behandles med gode resultater!

Lykke til!

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Hull i hjertet
07. Dec 2018
Hvordan skal man kunne slappe av når man vet man har et hull i hjertet?

Jeg forstår ut ifra spørsmålet ditt at du går rundt og er bekymret fordi du har et hull i hjertet. Jeg kan tenke meg at det er noe som plager deg. Kanskje gjør det at du kjenner mer etter hvordan kroppen din har det og fungerer? Kanskje gjør det at du ikke får sove på kveldene fordi du blir liggende å bekymre deg? Kanskje gjør det til og med at du lar være å delta på aktiviteter fordi du bekymrer deg for om hjertet ditt har godt av det?

Det er veldig vanlig å være bekymret når man har fått beskjed om at det er noe som ikke er helt som det skal med helsa. Det er også ofte sånn at hvis man først har begynt å bekymre seg så kommer man inn i onde sirkler hvor man også blir bekymret for å tenke på det som gjør en bekymret.  Her har du noen tips til hvordan du kan lære deg å leve med vissheten om at du har en hjertefeil:

  • Snakk med legen din og sørg for at du har god nok informasjon om hjertet. Si til legen at du bekymrer deg!
  • Fortell noen rundt deg at du går rundt og bekymrer deg for dette. Bekymringer er ofte lettere å håndtere når man ikke er alene.
  • Skriv ned de tingene som bekymrer deg i en dagbok eller liknende. Mange opplever at bekymringer letter når man får satt ord på dem.
  • Sett av en fast tid på dagen til å bekymre deg. Hvis du tenker på hjertet ditt på andre tider av dagen så si til deg selv «dette skal jeg tenke mer på kl…»
  • Vonde tanker forsvinner lettere hvis vi bare lar dem komme. Har du hørt om leken «ikke tenkt på en rosa elefant»? Det er litt sånn i hverdagen også. Hvis vi bestemmer oss for å ikke tenke på noe, så tenker vi på det. Hvis vi bare lar tanken komme så forsvinner den ofte fortere også.

Det finnes en del teknikker man kan trene på for å håndtere vonde tanker. Noe kan du lese om på her  https://psykiskhelse.no/angst . På denne siden finner du et selvhjelpsprogram for helseangst  https://www.hjelptilhjelp.no/sok/ad/selvhjelp-pa-nett,299/selvhjelpsprogram-imot-helseangst,8430. Føler du at du trenger hjelp til å takle bekymringene dine, så gå til fastlegen din og be om en henvisning til en psykolog. Jeg tenker at en psykolog som jobber med det som kalles «kognitiv terapi» kunne passe for deg.

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

psykologiske senvirkninger etter operasjon?
13. Nov 2018
Vi har et barn som ble hjerteoperert som 5 måneder gammel baby. Han har alltid vært forsiktig av seg. Fra ca 3-årsalderen har vi begynt å merke at han utvikler seg saktere enn barn på hans alder, både språklig, motorisk og sosialt. Han blir fort utrygg på andre barn og sliter med å være i lek med de. Til sommeren fyller han 6 og starter han egentlig på skole, men vi er svært usikker på om han er klar for det. PPT er inne og vurderer han, og i tidligere undersøkelser har de nevnt herjertesykdom og operasjon som mulig faktor i hans forsinkede utvikling. Men er det egentlig slik at det er vanlig med slike senvirkninger? Har dere oversikt over forskning på dette tema?

Det er mange mulige grunner til at et barn utvikler seg litt saktere enn andre barn, det å ha en hjertefeil er en av dem. I hvilken grad hjertefeilen påvirker et barn kognitivt varierer. Det avhenger i stor grad av hjertefeilens art, hvilken behandling han har vært igjennom, eventuelle komplikasjoner og langvarige sykehusopphold med begrenset stimulering av utvikling.  Hos noen er det årsaker til hjertefeilen (for eksempel et genetisk avvik) som også har implikasjoner for kognitiv utvikling. 

Som du skjønner er det ikke lett å uttale seg om sammenhengen akkurat for ditt barn. Jeg ville ha tatt det opp med kardiologen når dere er på neste kontroll, legen kan da vurdere historien og diagnosens alvorlighetsgrad og si noe om sannsynligheten for at dette har påvirket utviklingen.  PPT kan utrede og uttale seg om utviklingen, men heller ikke de kan si noe om årsaken. Det finnes en del forskning på temaet, men igjen er dette ofte veldig diagnosespesifikt. PPT bør kunne søke opp denne informasjonen ut i fra akkurat ditt barns diagnose.

Med vennlig hilsen
psykolog Torun Vatne

Frykt for sykdom
17. Sep 2018
Jeg blir så redd for sykdommer, det er så ofte jeg kommer over artikler, reportasjer og slikt som tar for seg uhelbredelig syke og jeg får angst av å se på dette. Hva kan man gjøre for å få frykten bort?

Svar:
Det er ikke godt å være redd for å være syk, og sånn som det er nå, så øses vi jo ned med informasjon om sykdommer i media. Hovedproblemet ved sykdomsangst er angsten, og det er denne du må jobbe med for å få det bedre. Hvis du er så redd for dette at det går ut over kvaliteten på livet ditt, så bør du søke hjelp. Ta kontakt med fastlegen din og be om henvisning til psykolog.

Det er også mye du kan gjøre på egenhånd også.
- Det første er kanskje helt opplagt: slutt å se på reportasjer og filmer som gir næring til fantasiene dine. denne atferden opprettholder angsten din.

- Det andre er å trene på å identifisere og bytte ut automatiske tanker. Ved sykdomsangst finnes det ofte ingen mellomting mellom "et tegn på alvorlig sykdom" og "ingenting". Når du kjenner et symptom pleier du kanskje å tenke " det er et tegn på at jeg er alvorlig syk". Prøv å si høyt til deg selv "nå er jeg ikke helt i form". Du anerkjenner på den måten at symptomet er der, men tvinger hjernen din over i en litt mindre angstaktiverende tanke. Gjenta det høyt for deg selv selv om du ikke tror på det i begynnelsen.

- Det tredje er å regulere hvordan kroppen reagerer når du blir redd. Pust dypt inn i magen og bruk god tid på å puste ut igjen. Gjenta dette flere ganger. På denne måten sender du signaler til hjernen din om å slappe av.

Hvis du vil lese mer om sykdomsangst, så kan du ta en titt på disse sidene:

 https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/hypokondri/

https://www.kk.no/helse/er-du-konstant-redd-for-a-bli-alvorlig-syk-67778462

Med vennøig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Prat med kardiolog?
17. Sep 2018
Har barnet rett til samtale med kardiolog for å prate om sin hjertefeil? Mange bekymrer seg unødig og en prat med kardiolog og eventuelt en ekstra undersøkelse vil kunne hjelpe i mange tilfeller.

Svar:
Barn har rett til god informasjon om sykdommen sin fra helsepersonell, det er absolutt på sin plass å be om konsultasjon med kardiolog hvis barnet har behov for å få vite mer. Det kan virke betryggende for et barn som er engstelig med en god forklaring fra en man virkelig kan stole på.  Likevel er det ikke alltid at kardiologen er den rette og beste til å gi denne informasjonen. Man kan jo ikke be om ny time hos kardiolog hver gang et barn lurer på noe nytt eller engster seg for noe. Husk at en forberedt fastlege eller helsesøster også kan bidra!

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Lik hjertefeil
17. Sep 2018
Er det bra for hjertebarn å omgås barn med lik hjertefeil? Anbefales det? Vil det kunne føles lettere for barnet?

Svar:
Akkurat som det kan oppleves ulikt for foreldre å møte andre i samme situasjon, er det ulikt fra barn til barn hvor viktig og godt det er å treffe andre med hjertefeil. Både forskning og erfaring viser likevel at for mange er det å møte andre i samme situasjon en fin måte å føle seg normal på, å se muligheter og å få støtte fra andre. Barn kan ofte leve i sin egen lille boble og tenke at de er den eneste i verden som er "annerledes" og har en hjertefeil. Ved å møte andre kan man oppleve at man virkelig ikke er alene.

Mindre barn i barnehage og barneskolealder har ofte ikke særlig fokus på selve hjertefeilen når de er sammen, men bare vissheten om en likhet kan være godt. Eldre barn kan kanskje dra nytte av hverandre i form av støtte eller ved å utveksle erfaringer om hvordan man kan møte utfordringer. Yngre barn kan få noen å se opp til i samme situasjon, noen som viser dem alt man kan få til tross for hjertefeilen. Ofte møter jeg barn som snakker om hvor godt det er å være sammen med andre som "bare vet hvordan det er" uten å måtte snakke om det i det hele tatt.

Likevel kan det være viktig å respektere barn som ikke ønsker så mye kontakt med andre i samme situasjon. Settingen kan være en påminner om noe som er vanskelig for dem eller de kan bli bekymret av å se barn som er sykere enn dem selv. Mange barn ser på deg selv som friske og ønsker ikke å assosiere seg med mennesker som er syke i deres øyne. For dem kan kanskje settingen ha et litt galt fokus, de vil heller være sammen med andre barn med et annet felleskap. Enkelte ganger har jeg møtt barn som er friskmeldte av legen sin, men hvor foreldrene er svært aktive i brukerorganisasjoner likevel. Tenk derfor litt igjennom hvem i familien det er om har et behov som brukerforeningen dekker.

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Leve med usikkerhet, et problem?
05. Sep 2018
Hei! Jeg har et barn operert for koarktasjon. Det går veldig fint på alle måter og har ikke vært behov for andre inngrep. Legene sier det er veldig lite sannsynlig at noe mer må gjøres. Jeg som forelder er likevel litt bekymret for hvordan barnet vil oppleve og takle det faktum at oppfølgning med hjertekontroller vil vare livet ut. Sjansen for komplikasjon er vel sagt å være helt minimale, men jeg er redd de likevel vil utgjøre en belastning. Hva kan man gjøre for å trygge barnet slik at dette med kontroller og veldig små sjanser for at noe skal gå galt blir en stor bekymring? Er det gjort noen studier på hvordan pasienter operert for innsnevring på hovedpulsåren psykisk takler usikkerheten de må leve med? Det er ikke sikkert det blir et problem, men jeg er litt redd for at det kan bli det. Hva bør jeg som forelder gjøre? Takk!

Hei,
Jeg skjønner godt at du som mamma tenker på dette og ønsker at livet til barnet ditt blir så bekymringsløst som mulig. Barn som lever med en korrigert hjertefeil, sånn som ditt barn, ender ofte opp med å vurdere sitt hverdagsliv med kontroller som noe som er vanlig, en rutine. Det er den måten dere nå forholder der til kontrollene og hjertefeilen, som vil påvirke i hvilken grad barnet kommer til å gjøre det videre.  Her er noen råd til deg som mamma:

  1. Jobb med din egen usikkerhet.  Be om samtale med legen på egen hånd, uten barnet tilstede, hvis du har behov for beroligelse. Pass på at du har noen å snakke med hvis du selv sliter med å leve med usikkerheten rundt ditt barn helse. Her kan for eksempel samtale med likesinnede i Foreningen for hjertesyke barb, kontaktsykepleier på sykehuset eller psykolog/helsesøster på helsestasjonen være til nytte.
  2. Husk at barnet ditt leser situasjoner gjennom deg. Hvis du er veldig spent og nervøs før kontroller, vil barnet lære at «her er det fare på ferde». Sørg for å ha med deg noen hvis du trenger det, og er det for vanskelig for deg, bør faren/medforelder være den som følger barnet.
  3. La hjertet ta lite plass i hverdagen. Hvis ikke hensyn skal tas er det kanskje heller ikke nødvendig at så mange vet om det? Hvis dere gir informasjon til barnehage/skole, så må informasjonen ha en hensikt. Snakk med andre om at barnet skal stilles krav til og behandles akkurat som alle andre. 
  4. Hvis barnet utrykker bekymring – la det få utrykke seg. Det er så lett at vi voksne prøver å «fjerne» bekymringer ved å gi forklaringer. Barnet ditt må alltid leve med en viss usikkerhet. Det kan være ubehagelig. Møt bekymringer ved å lytte «hva er du redd for at skal skje», ved å bekrefte «jeg skjønner at du bekymrer deg for det» for så å støtte «men du vet at legene ikke er bekymret for deg? De har sjekket deg i mange år og vet at hjertet ditt er veldig fint!» 

Jeg håper noen av tipsene kommer til nytte!

Med vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Angst
02. Jan 2018
Min datter på 10,5 år har diagnosen Hypoplastisk venstre hjerte syndrom. Hun har hatt de 3 planlagte operasjonene sine & fungerer fint. Hun går jevnlig til kontroll & tilstanden er stabil. I mars 2017 fikk hun brystsmerter under en gymtime og ble lagt inn på sykehus 1 natt til observasjon etter dette. EKG var «normalt», blodprøver fine, ul normal, Telemetri også uten funn. Mnd gikk og hun har hatt nye tilfeller av brystsmerter uten at dette viser på ulike undersøkelser. Jeg merker at min datter blir veldig redd når brystsmertene ikke kan forklares & de gjentar seg. Hun forklarer det som smerte & at hjertet banker veldig raskt! Vi har prøvd samtale medhelsesøster på skolen uten veldig hell, hun er fortsatt kjempe engstelig, vil ofte avbryte skoledagen pga disse smertene & har periodevis angst symptomer som kvalme, hodepine & redsel for døden. Skulle virkelig fått noen gode råd fra dere. Bør hun henvises til psykolog el.l?

Hei,
Utfordringene datteren din opplever er veldig vanlig blant barn og unge med hjertefeil. Det er viktig med en god medisinsk vurdering, slik jeg forstår dere har sørget for. Når det er avklart at det ikke er noe medisinsk, så er det viktig å jobbe med det følelsesmessige. Dere har tatt tak i det gjennom helsesøster, veldig godt initiativ! Men, det høres likevel ut som datteren din er så engstelig og redd at det går ut over hverdagen og livskvaliteten hennes. Da er det viktig at hun får hjelp av psykolog eller andre fagpersoner i spesialisthelsetjenesten.

Ta kontakt med fastlegen og be han /henne henvise datteren din til BUP (psykisk helsevern for barn og unge). Angst er vanlig hos barn og noe de har stor erfaring med å behandle med gode resultater.

Lykke til!

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Å være søsken til hjertesykt barn
05. Dec 2017
Jeg har litt forskjellige ting jeg ønsker å snakke om å evt drøfte angæende det å vokse opp med ett sykt søsken. Det er ingen tvil om st det gjør noe med en, og st det kan skape store utfordringer i livene til de søsknene som har ett sykt søsken. Selv sliter jeg mye, med både angst, depresjoner, selvfølelse, lite tro på en selv, ekstremt stor omsorg og medfølelse for andre m.m. Dette er ting jeg ønsker drøfte, forklare og til og med ønsker jeg dele min historie, min vanskelige vei og at det er helt innafor å ha det slikt, men at det er også viktig at det blir oppdaget, slik at ikke andre får det slik som meg og slik jeg har hatt det. Jeg er 23 år, har ei datter, men ingen jobb, ingen fullverdig utdannelse (altså ikke noe høyere utdanning) og det fordi ingen har forstått meg, sett hva som var galt og skjønt hva det bunnet i. Fagkyndige har alltid trodd det var noe annet, at jeg kanskje var psykisk syk, men nei - jeg har vokst opp med en alvorlig syk lillebror og kanskje ikke fått den oppfølgingen som trengtes. Jeg vet jeg ikke er den eneste, og jeg har så mye mere kan kan fortelle og dele, men ønsker gjerne å nå deg Vatne, for en samtale. Dette er jo en anonym tjeneste, men jeg trenger vite at jeg blir både, sett og hørt for hvem jeg er.

Du har helt rett i at det  å vokse opp i en familie hvor et av barna er alvorlig syke kan være en utfordring slik jeg opplever at det har vært for deg. Enkelte søsken opplever å ha måttet klare seg mer på egenhånd i møte med de utfordringene livet har å by på. Onde spiraler kan gjøre at livet blir tøft og at den psykiske helsa blir utfordret. Det kan være nyttig å snakke med noen om dette slik du selv er inne på.  Hvis du ringer hjertetelefonen i uke 51 kan jeg se om jeg kan hjelpe deg til å finne noen i ditt nærområde, for eksempel en psykiatrisk sykepleier eller psykolog.

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Angst
13. Nov 2017
Jeg er en gutt på 20 år med en medfødt hjertefeil, Fallot Tetrade. Jeg har hele livet levd et normalt liv, frem til for rundt et år siden. Det var da jeg virkelig måtte ta oppgjør med at jeg faktisk har en hjertefeil. Hele livet er det mor og far som har tatt seg av svar og spørsmål, og jeg har bare blitt forsikret om at alt er i orden. Legene sier også i dag at alt er i orden med meg, men at jeg trolig må gjennom ihvertfall en operasjon til. De sier at alt er trygt, men jeg klarer allikevel ikke slutte å engste meg. Det siste halve året har jeg slitt med angst, men etterhvert klart å jobbe det av meg. Det eneste som i dag trigger angsten, er hjertet mitt. Jeg har nemlig et hjerte som hopper over slag, noe som har skjedd i større eller mindre grad det siste året. Jeg har vært til 24 - timers EKG registrering flere ganger og de sier alt er som det skal. De ekstra slagene er helt normalt. De plager meg allikevel veldig i hverdagen, og jeg lurer på hva jeg bør gjøre for å få bukt, enten med den mentale biten knyttet til ekstraslagene, eller hvordan jeg evt kan få bukt med det fysisk? Endre kosthold, trening etc? Jeg har hele livet trent aktivt fotball og gått langrenn, men de siste årene trent mindre. Er dettte f.eks en faktor som kan påvirke? Jeg studerer og jobber som manager for Artister ved siden av, og lever i grunn et helt strålende liv med unntak av denne bolken. Derfor er jeg nå klar for å jobbe med å få bukt med problemet.

Svar:
Jeg skjønner godt at det er vanskelig å tilpasse seg når du plutselig må forholde deg til ny informasjon om helsa di og er voksen pasient uten mamma og pappa å støtte seg til.  Jeg har noen råd til deg om hvordan du kan gå frem for å gjøre denne prosessen letter for deg:

  1. Sett deg ned og skriv ned alle de spørsmålene du har og alle de tingene du bekymrer deg for. Ikke sensurer deg selv, men få ned alt på papir.
  2. Be om en ny konsultasjon med fastlegen din. Ta med de spørsmålene du har eller send dem til vedkommende på forhånd så han/elle hun kan fremskaffe den informasjonen du trenger.
  3. Du sier at du har kuttet ned på trening den siste tiden, det kan spille inn på hvordan hjerteslagene oppleves. For å venne deg til å kjenne variasjonen i hjerteslagene dine kan det være nyttig å regelmessig delta på aktiviteter eller trening hvor pulsen varierer helt naturlig.
  4. For å  få bukt med angsten du opplever kan det være nyttig å ta kontakt med en psykolog. Be fastlegen din henvise deg til en avtalespesialist og at det spesifiseres  i henvisningen at du lever med en hjertefeil og at angsten går ut over hverdagslivet ditt.
  5. Det finnes mye nyttige råd til selvhjelp ved angst ute på nettet. Jeg anbefaler deg blant annet om å se på denne siden https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/angst/angst-og-angstlidelser#Behandling-av-angst
Angst.
23. Jul 2017
Jeg har en jente med fallotts triade Hun er nå blitt fire år, hun hadde en operasjon når hun var 5 måneder gammel. Det går veldig bra med henne akkurat nå. Men skal ha flere operasjoner senere, må ha en ny klaff. Jeg sliter veldig med angst får å miste henne, er veldig redd for at hun skal dø. Det går veldig opp å ned, men føler nå at jeg virkelig trenger noen å snakke med, om det er mulig å få hjelp mot angsten. Det som hadde vært det beste for meg er å snakke med noen som også kan mye om hjertefeil. Hilsen en bekymret mor, som ønsker å bli kvitt angsten.

Svar:
Du beskriver noe som veldig mange i din situasjon opplever, og det er noe du både har rett til og burde søke hjelp for, både for din egen og din datters skyld. Det er mulig du både trenger hjelp til å bearbeide minner etter tidligere operasjon/sykehusopphold og hjelp til å mestre stress og angstreaksjoner i hverdagen fremover.

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og be om henvisning til psykolog eller psykisk helsevern for voksne. Det er viktig at fastlegen din beskriver alle symptomene du har godt, hvordan dette påvirker ditt daglig liv og hvor viktig det er at du får hjelp med dette før datteren din skal gjennom videre behandling. Noen tips til vanlige symptomer som bør nevnes, hvis du har dem:

- Angstsymptomer: hjertebank, svimmelhet, pustevansker, kaldsvette, muskelspenninger, panikkanfall
- Stress-symptomer: irritabilitet, skvettenhet, muskelspenninger, hukommelsesvansker, magesmerter, hode/nakke-plager
- Posttraumatisk stress-symptomer: påtrengende minner/tanker, mareritt, unngåelse fra situasjoner etc som minner deg om noe vanskelig

Det er viktig at det beskrives om dette går ut over søvn, fysisk helse/ernæring, sosialliv, arbeidsliv, og ikke minst familieliv og den støtten du kan gi til barnet ditt når hun skal igjennom vanskelige ting.

Hvis du ønske en prat med meg om dette i mellomtiden, kan du ringe hjertetelefonen på tirsdager i oddetallsuker kl 20-21, telefon 800 40 959.

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Fullfontanisert, unormal adferd
22. May 2017
Dattera vår på fem år har det siste året gjennomgått to åpne hjerteoperasjoner. Både i forkant, under og etter operasjonenene har vi opplevd det vi oppfatter som unormal adferd. Blant annet reagerer hun på samme måte, når hun ikke får det som hun vil, eller ikke får noe til, som da hun dro ut lungedrevet ved et uhell, etter siste operasjon. Det vil si, det finnes ikke noen merkbar gradering i reaksjonsmønsteret, enten det er en bagatell, eller en svær greie. Dette opplever vi daglig, og det har blitt roten til mye stress, høye skuldre, og at kroppen til mor og far går i full alarmberedskap for hver minste lille ting. Hva gjør vi med disse "overreaksjonene"? Barnepsykologen vår mener vi bør være mest mulig beredt til å imøtekomme så mange krav som mulig, for å unngå disse krisene. Men vi mener at man må vel kunne oppdra hjertebarn også, og sette noen krav tilbake. Vi opplever også regresjon på andre områder. Hvor lenge etter slike operasjoner bør vi "trå varsomt" og ikke kreve for mye (med tanke på alt hun har vært gjennom? Vi får stadig høre, også av helsepersonell, at hjertebarn med så alvorlige diagnoser aldri kan bli bortskjemte, fordi de har vært gjennom er så traumatiske opplevelser. Vi sliter med å finne en god balanse her. Søsknene reagerer helt annerledes, er ikke utagerende, og er veltilpassete, trygge unger. Noen tips og råd mottas med takk.

Svar:
Å gå igjennom to åpne hjerteoperasjoner på kort tid er en stor psykisk påkjenning for en fem år gammel jente. Når man er fem år er det vanskelig å forstå hensikten med operasjonene og vanskelig å i en periode miste ferdigheter eller ikke få lov til å utfolde seg som man pleier. En psykologisk reaksjon på dette er helt naturlig.

Å gå igjennom en hjerteoperasjon er også et fysisk og psykisk traume. Det betyr at hun også i etterkant kan ha en kropp og en psyke som er i alarmberedskap og «passer på». Hun vil da reagere sterkere og på flere ting enn før. Kanskje kan hun være irritabel, skvetten og vanskeligere å roe? Det tar tid å falle til ro igjen og bearbeide det man har opplevd. Av og til kreves profesjonell hjelp. Det er flott at hun får det! Erfaring viser at det kan være nyttig for barn å lære teknikker for å takle egne reaksjoner, for så å få hjelp til å bearbeide det de har vært igjennom og lage en sammenhengende og forståelig historie om det.  Hvis psykologen hun går til vil drøfte dette anonymt med meg så kan vedkommende ringe hjertetelefonen.

Det tryggeste for et barn er at foreldre oppfører seg som de pleier. Hvis det ikke er fysiske grunner til noe annet, så mener jeg dere skal sette grenser og oppdra henne slik dere gjorde før operasjonen. Femåringer trenger hjelp av foreldrene sine for å roe seg. Og du har helt rett i at barn med hjertefeil også skal oppdras og settes grenser for. Har dere snakket med kardiologen om «krisene» kan skade henne på noen måter? Er det farlig for henne å bli følelsesmessig opphisset? Vet psykologen om det er fysisk farlig eller ikke? For meg høres det ut som en avklaring av dette er nødvendig. Femåringer trenger trygge foreldre som setter grenser og hjelper dem med å roe seg når de reagerer på grensesettingen.  Psykologen kan hjelpe dere til å gjøre avtaler med datteren deres om grensesetting og gi dere metoder for å roe henne når det blir vanskelig. Ring meg gjerne på hjertetelefonen, så kan vi snakke mer om dette.

(Hjertetelefonen er tilgjengelig annenhver tirsdag i oddetalluker mellom klokken 20.00 og 21.00.Telefonnummer er 800 40 959. Telefonen vil være stengt i ukene 28 til 32 og åpner igjen tirsdag den 15. august.)


Spiseforstyrrelser
11. Feb 2017
Har en datter på 14 år som har to medfødte hjertefeiler Jeg er ganske bekymret fordi hun lider også av både anoreksi og bulimi. Hun spise veldig lite og ofte ingenting. Og de få gangene hun spiser så kaster hun det opp. Hun er en veldig lukka person så hun slipper meg ikke inn og vil ikke prate om følelser eller noen ting. Hun er også deprimert og er for det meste på rommet og sover Har dette noe med hjertefeilene og gjøre Hva slags konsekvenser kan dette føre med Hvordan kan jeg hjelpe henne

Svar fra psykolog Torunn Vatne:
Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon for datteren din og deg. Det er viktig at dere får hjelp med spiseforstyrrelsene hennes. Datteren din må få hjelp med de tankene og opplevelsene som er med på å skape og opprettholde problemet, og du bør få veiledning i forhold til hvordan du og nærmeste familie kan hjelpe henne.

Om det er relatert til hjertefeilen er vanskelig å svare på, det er så mange ulike årsaker til at en ung jente utvikler spiseforstyrrelse og man kan sjelden peke på en faktor alene.  Men jeg vil likevel tenke at jenter som har en hjertefeil kan ha andre erfaringer med kroppen sin enn andre unge, kroppen har kanskje vært syk, operert, har arr, eller fungerer ikke helt som andre unges kropper.  På den måten er kanskje nettopp forholdet til kroppen sårbart.

Det er viktig at dere tar kontakt med fastlegen og blir henvist til psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten (BUP). I henvisningen bør det komme tydelig frem at hun har hjertefeil i tillegg til de psykiske vanskene.  For å kunne gi dere noen bedre råd enn dette trenger jeg mer informasjon. Jeg oppfordrer deg derfor til å ringe Hjertetelefonen neste tirsdag kl 20. Du kan være anonym når du ringer.

Svar fra barnelege Alf Meberg:
Du skriver ikke noe om hvilken type hjertefeil datteren din har, om hun er operert etc. Vanligvis er spiseforstyrrelser ikke forårsaket av hjertefeil, selv om det ikke kan utelukkes at det hun har gått igjennom pga hjertefeilen kan være en medvirkende årsak til spiseforstyrrelsene hun har nå. Slik du beskriver henne virker det som hun er ganske syk. Anorexi og bulimi er jo begge alvorlige tilstander som tilsier at hun bør komme i snarlig kontakt med barnepsykiater/psykolog. Hvis dere ikke allerede har slik kontakt vil jeg sterkt anbefale at fastlegen deres søker henne til den barnepsykiatriske avdelingen dere hører hjemme. Hvis dere har en barnehjertespesialist hvor hun går til kontroll kan dere kontakte ham/henne direkte, og forklare problemene. Barnehjertespesialisten kan ta henne inn til ny hjerteundersøkelse, og formidle kontakt med barnepsykiater. Dere bør ikke vente med å søke profesjonell hjelp, men ta kontakt med det samme. Det er den beste måten dere kan hjelpe henne på. Der vil dere også få råd om hvordan dere selv best kan bistå datteren deres i tiden fremover.

 

 

Forsikring og psykisk lidelse
04. Nov 2016
Har en datter på 17 år med en veldig komplisert hjertefeil. Har vært i Bupa systemet siden 2013 grunnet psykiske vansker, men føler vi ikke har fått den rette hjelpen . Ikke kommet noe særlig videre. Vi ser nå ingen annen mulighet en å søke hjelp annet sted. Har en barneforsikring i Sparebank 1. Det vi lurer på er om denne vil dekke noe av kostnadene ved å betale for en annen psykolog i det private ? Eventuelt om dette går under Skade Ulykke ? Hvor mye vil evn dekkes ? Foreløpig diagnose på henne er posttraumatisk stress syndrom.

Svar:
Uten å kjenne til forsikringsvilkårene er det vanskelig å gi et sikkert svar på spørsmålet. Men det er nok tvilsomt om psykisk lidelse som følge av hjertesykdom omfattes av punktet ulykke. Skal utgifter til psykolog dekkes gjennom forsikring, vil det normalt kreve at forsikringen dekker utgifter til behandling. Det vil vanligvis en barneforsikring ikke gjøre. Mitt råd er at dere sjekker dette nærmere med Sparebank 1.

Med vennlig hilsen
Jurist Atle Larsen

Transsexuell og Hjertefeil
27. Oct 2016
Jeg har medfødt hypoplastisk venstre hjertesyndrom, går på blodfortynnende Albyl-E 75mg og lurer på hvilken risikoer det er om jeg skulle ta estrogen pga kjønnsskifte.

Svar:

Den problemstillingen du beskriver er jo svært kompleks og spesiell. Du vil i forbindelse med et evt kirurgisk inngrep og medikamentell behandling for kjønnskifte møte en rekke eksperter. De vil i detalj gjennomgå alle sider ved prosessen, og informere deg om nødvendige medikamenter, og virkninger og bivirkninger av disse. Vedr østrogener er det jo mye fokus på økt risiko for blodlevring og blodpropp. Albyl-E brukes hos en del hjertebarn for å redusere risikoen for blodlevring/blodpropp. Jeg går ut fra at du bør fortsette med denne medisinen, evt i høyere dose enn du nå bruker hvis du i tillegg skal ta et østrogenpreparat. Du kan finner mer om østrogener hvis du på Startsiden for internett søker på Felleskatalogen, og deretter søker på østrogen.

Vennlig hilsen
Barnelege Alf Meberg

Psykolog
07. Jun 2016
Vi har en gutt på 23 år, som ble hjerteoperert ( klaff operasjon) da han var 15 år. De første årene etter operasjonen hadde han det til tider tøft og slet psykisk. Som regel kom han gjennom periodene, ved at vi pratet mye om hvordan han hadde det. Etter at han flyttet hjemmefra for å studere, har han holdt problemet/følelsene sine mer for seg selv. Det var i sist uke at han fortalte meg hvordan han har det. Han sliter mye med angst og fortalte at dette påvirker hverdagen hans i stor grad. Vi pratet lenge og han fortalte at han trenger og ønsker hjelp til å stå i dettte. Mitt spørsmål er, kan du anbefale en psykolog i Haugesund distriktet? Eller andre gode råd?

Svar:
Jeg kjenner dessverre ikke en spesifikk psykolog i Haugesund som jeg kan anbefale, men fastleger har en liste med aktuelle å henvise til og kan også ha noen å anbefale basert på andre pasienters erfaringer.

Jeg vil også tipse dere om at Haugesund kommune har et lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp. Dette tilbudet heter ”fagteam psykisk helse”. På kommunens nettside står det at målgruppen er voksne med ulike former for psykiske lidelser, psykiske vansker eller livskriser. Teamet gir lavterskeltilbud for råd, veiledning og kortvarig terapi, samt helhetlig oppfølging av lengre varighet i henhold til vedtak. Dette inneholder vurdering, behandling, kognitiv terapi, individuelle tilbud, samtalegruppe og kurs i depresjonsmestring. Fagteamet kan nås på tlf 52 74 30 00.

Svak emosjonsregulering
29. Mar 2016
Vår datter er fem år. Når hun var et halvt år ble hun diagnostisert med dilatert kardiomyopati. Hun hadde da hatt gradvis økende symptomtrykk i et par mnd og var i sterk svikt. Jeg har en del kunnskap om traumatiserte barn, og hvilke skadevirkninger høye kortisolnivåer over tid kan ha for hjernens utvikling i sensitive perioder. Når barn lever i traumatiske oppvekstbetingelser vil de stadig komme i "fight-flight-mode" og dette gir senvansker med følelsesregulering og en del andre problemer med sosial kompetanse selvkontroll. Det jeg nå har begynt å fundere på er om vår datter kan ha fått "skader" av den tiden hun var i ubehandlet svikt. Vi ser nemlig at hun sliter med en del settinger i barnehagen, overganger, grensesetting, det å følge beskjeder, det å roe seg ned igjen når hun blir sint. Det kan selvsagt handle om andre faktorer, det kan være ADHD, tempramentstil eller noe annet som plager henne, men jeg har alltid vært bevisst på å være en trygg base for henne, og vi er gode på å forberede overganger, og stå i de grensene vi setter, så hun burde egentlig mestret dette bedre enn hun gjør. Hun er god til å beskrive følelser og reflektere, og er ei nysjerrig og livsglad jente, som vi kan lage avtaler med og forklare ting for, men i en del situasjoner går hun bare i lås. (mindre hjemme enn i bhg) Vet at det ikke er så mange barn med tilsvarende bakgrunn, så det finnes vel neppe forskning på dette, men vil de påkjenningene hun hadde som følge av en alvorlig hjertesvikt kunne sammenliknes med kompleks traumatisering? Kjenner dere eventuelt noen som har kunnskap både om utviklingstraumer og hjertesykdom, som kan svare på dette?

Svar:
Det er tydelig at du har god kunnskap om dette og ja, resonnementene dine er fornuftige. Et barn som har levd med en alvorlig hjertesykdom har levd i en verden med flere potensielle risikofaktorer og du nevner flere av dem. Samtidig beskriver du at du har og er bevist hvordan du gjennom samspillet med datteren din og tilrettelegging rundt henne kan styrke henne og forebygge ytterligere vansker.

Hvis det ikke allerede er gjort ville jeg anbefale at barnet ditt blir utredet for sine vansker. Jeg vet ikke om barnehagen har snakket med dere om dette, men pedagogisk psykologisk rådgivning (PPT) bør inn, i hvert fall med tanke på skolestart. Disse vil kunne begynne å vurdere om datteren din sine plager er kognitivt eller psykologisk betingede og eventuelt rådgi dere videre med hensyn til en eventuell kontakt med psykisk helsevern for barn og unge eller habiliteringen.

Seksjon for psykosomatikk og CL-barne psykiatri Rikshospitalet jobber mye med utviklingstraumer og sykdomsrelaterte traumer. Også på BUP på St Olavs hospital i Trondheim har de en psykolog, Silja Berg Kårstad, som har spesiell kompetanse på barn med hjertefeil. De som eventuelt skal utrede eller behandle datteren din vil kunne ta kontakt med en disse instansene for råd om utredningsverktøy eller behandlingsmetoder.

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Redd og sliten
15. Jun 2015
Jeg lurer på om det er mange som har det som meg. Av og til er jeg redd for å knytte meg for mye til barnet. Ikke misforstå – barnet er livet mitt og jeg forguder det! Men jeg er bare så hysterisk livredd for at noe skal skje med han eller at en operasjon blir mislykket. Både min mann og jeg sover ofte dårlig og har mareritt om dette. Tenk om… Vi har fått beskjed om at han må inn på «service» på riksen hele livet pga klaffen. Vi vet aldri når noe må opereres. Vi går jevnlig til kontroll med han. Og dette skaper en stoooor uro inne i meg. Og alt vi har vært igjennom hittil. Det er stor påkjenning. Men…man prøver å leve så godt man kan normalt med rutiner. Men uroen er der konstant og det er slitsomt. Dette sliter på psykisk! Det er faktisk ikke alltid like lett å gå på jobb. Av og til må man ta time out og prøve å finne seg selv for å komme videre. Sårt og vondt. Hvordan skal man få bedre ro inne i seg ? Synes livet er tøft og vanskelig.

Dere har mest sannsynlig også vært igjennom å få en alvorlig diagnose på barnet deres og kanskje også en operasjon eller flere. Dette er vanskelige og traumatiske hendelser, og det er ikke rart at man reagerer. Det er heller ikke uvanlig at foreldre beskriver denne ambivalensen i forhold til å knytte seg til barnet. Noen ganger er opplevelsene foreldrene har hatt så sterke og skremmende og mulighetene for å ta vare på seg selv eller bearbeide det en har opplevd så alt for få. Som et resultat av dette kan foreldre faktisk få symptomer på post traumatisk stress. Dette er akkurat de symptomene du beskriver når du skriver om maretitt, indre uro og konstant redsel. Kroppen din, inkludert hjernen, er i alarmberedskap hele tiden og reagerer som om det hele tiden er fare på ferde.

I tillegg vet vi at den usikkerheten som det innebærer å ha et barn med hjertefeil er noe som preger foreldre sterkt og som beskrives som noe av det mest belastende å leve med. Usikkerhet er noe vi mennesker tolerere på ulik måte, på grunn av personligheten vår og de ulike erfaringene vi har med oss. For noen er usikkerhet helt uutholdelig, det tar mye kapasitet og krefter og forstyrrer en i hverdagen.

Selv om det ikke er uvanlige reaksjoner du beskriver, så er de sterke og viktige gjøre noe med. Jeg vil foreslå at du tar kontakt med fastlegen din og ber om henvisning til psykolog. Psykologen kan jobbe med traumereaksjonene dine slik at disse reduseres, han eller hun kan også lære deg teknikker for å tolerere den usikkerheten du lever i på en bedre måte.

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne

Sorg
10. Mar 2015
Hei. 25.9.13 fødte jeg sønnen min Marcus. Han er født med TGA, noe vi fikk vite tidlig i svangerskapet. Jeg opplevde svangerskapet som traumatisk. Nå kjenner jeg at jeg har en sorg. Er det vanlig at det kan komme så lenge etterpå?

Du fikk en alvorlig syk sønn for ett og et halvt år siden etter å ha gått igjennom et vanskelig svangerskap. Det er ikke rart at du opplever reaksjoner. Menneskers reaksjoner kan komme i bølger. I noen perioder har man kanskje ikke anledning til å kjenne etter hvordan man selv har det, fordi man har nok med barnet eller andre ting som skjer rundt en tar all kapasitet. For mange er det slik at det først er når ting begynner å gå bedre med barnet og krisen kommer litt på avstand, at man reagerer. Det er viktig at du lar deg reagere sånn at du får jobbet gjennom sorgen og følelsene. Gjennom livet sammen med sønnen din vil det nok komme både gode og mindre gode perioder for deg som mor. Noen ganger skjer det ting som kan vekke minner eller som gjør en sårbar. Da kan følelsene komme opp igjen uten at det er farlig eller uvanlig.

Sorg og følelsesmessige reaksjoner er helt normalt, men hvis følelsene dine hindrer deg i dagliglivet eller gjør at du ikke klarer å være mamma slik du ønsker det, kan det likevel være lurt å søke hjelp og støtte hos andre. Du skriver også at svangerskapet var traumatisk, og jeg kan tenke meg at fødsel og operasjon også var skremmende. Noen foreldre sliter med symptomer på det vi kaller post traumatisk stress etter en slik periode. Dette kan medføre at man blant annet opplever mareritt, flashbacks og konsentrasjonsvansker. Dette er noe det er viktig å få hjelp med, slik at det ikke forstyrrer en i livet sammen med barnet.

Å prate om det en har opplevd kan hjelpe. Noen synes det er godt å snakke med foreldre som har gått igjennom det samme. Ta eventuelt kontakt med ditt fylkeslag i FFHB. Du kan også ringe hjertetelefonen (åpen tirsdager i oddetallsuker fra 20-21) hvis du ønsker å snakke med meg om det du opplever. På helsestasjonen kan du også få støtte. Enkelte helsestasjoner har knyttet til seg psykologer eller andre fagpersoner med psykologisk kompetanse, ring til din helsestasjon og forhør deg om dette. Har du det veldig vanskelig og reaksjonene dine går ut over arbeid, søvn, appetitt, energi og daglige gjøremål, kan du kontakte fastlegen din og be om å bli henvist til en psykolog.

Lykke til!

Hilsen
Psykolog Torun Vatne

Hjertebarn og psykisk helse
11. Jun 2014
Jeg lurer på om det finnes noen tall på hvor mange hjertebarn som sliter med psykiske plager?

Jeg kjenner ikke til noen tall på hvor mange norske hjertebarn som sliter med psykiske plager. Det vi kan si er at hjertefeil i seg selv øker ikke risikoen for psykiske vansker, men at det kan gjøre en mer sårbar i perioder av livet hvor alle barn opplever utfordringer, slik som tenårene.

En større internasjonal metaanalyse fra 2007 (Karsdorp m fl.) konkluderte med at man kun ser en økt risiko for psykiske problemer blant barn og unge med hjertefeil eldre enn 10 år. I denne metaanalysen så det også ut til at barn under 10 år har mindre psykiske problemer enn barn uten hjertefeil. En annen stor studie har vist at barna ikke rapporterer å ha plager, men at foreldrene sier at de har det, og at forekomsten av plager henger sammen med hvor alvorlig feilen er (Latal m.fl. 2009).

Når barn og unge med hjertefeil opplever psykiske plager tar det oftest form av angst og depresjon, og litt sjeldnere som utagerende atferd. Men hjertefeilen i seg selv er ikke årsaken, problemene er mer sammensatt enn som så. Barnet med hjertefeil og familien er utsatte for flere potensielt skremmende og vanskelige situasjoner enn andre familier, jeg vil nevne noen sentrale under:

TRAUMER: Barnet kan ha med seg traumatiske opplevelser knyttet til sykehusopphold og operasjoner. Minner om disse opplevelsene kan vekkes på et senere tidspunkt i livet hvis man må igjennom noe liknende eller være i samme setting igjen.

SAMSPILL MED FORELDRE: Foreldrene kan ha med seg vanskelige opplevelser i sin ballast, og det kan være ekstra utfordrende og utøve vanlige foreldreoppgaver. Samspillet mellom foreldre og barn kan bli utfordret;  engstelige foreldre sender signaler som gjør et barnet blir engstelig. En forelder som er redd for å presse barnet for mye fysisk, kan få et barn som ikke opplever fysisk mestring. Det kan være vanskelig å sette grenser og være streng mot et barn som man har holdt på å miste.

FORELDRES HELSE OG FORHOLD: Foreldrene har stått og står kanskje i kriser som par. Noen kommer styrket gjennom det, andre kommer ikke igjennom det og går fra hverandre. Igjen, en risiko for barnets utvikling – hvordan foreldrene har det både alene og sammen er veldig viktig for hvordan barnet har det.

SENSITIVE PERIODER: Ingen barn ønsker å være annerledes på «en dum» måte. Barn og unge er forskjellige, men for noen kan hjertefeilen være en trussel mot det sosiale fellesskapet og «normaliteten». I skolealder er barn opptatte av hva de kan, og de sammenlikner seg med dem rundt seg. Noen barn er i miljøer og aktiviteter hvor hjertefeilen ikke blir synlig. Andre er i miljøer hvor de «kommer til kort» og opplever lite mestring. Veldig mange barn føler seg annerledes og er sårbare i tenårene. For ungdom kan en hjertefeil utgjøre en ekstra trussel mot normaliteten og gjøre dem mer usikre i relasjon til jevnaldrende enn de uten hjertefeil er.

Som du skjønner av det jeg skriver over, så kan omgivelsene rundt trå støttende til og forebygge psykiske vansker blant barn og unge med hjertefeil. Dette kan man gjøre ved å :
1. Være bevist og jobbe med potensielle traumatiske opplevelser barnet har. Sørge for god informasjon i forkant og og ivaretakelse under innleggelser, operasjoner etc.
2. Støtte og veilede foreldrene i foreldrerollen.
3. Ivareta foreldrene under sykehusopphold og huske på deres mulige behov for oppfølgning senere, både som enkeltindivider og som par.
4. Være oppmerksomme på at barn og unge med hjertefeil kan trenge hjelp med å finne aktiviteter og miljøer der de ikke kjenner på begrensinger, men opplever mestring.

Dette var en kort tekst om et stort tema! Jeg håper jeg har gitt deg litt ny informasjon om det du spør om.

Vennlig hilsen

Psykolog Torun Vatne

Hjertebarn og ADHD
10. Jan 2014
Jeg er mor til et hjertebarn på 3 år. Han ble født med TGA – transposisjon av de store arterier. Han har siden han var baby vært meget urolig, virket en del utrygg på situasjoner og hatt større problemer med å innrette seg i ting som skal skje. Han har store problemer med å konsentrere seg når det ikke er en voksen sammen med han, for eksempel modelleire kan han holde på med i lang , lang tid, men så snart den voksne forlater bordet er det noe han må gjøre, og gjerne da ting der man får ut ekstra energi. Jeg ser tydelig at han sliter og det er mye sinne i han. Han er nå under utredning hos BUP og PPT er og inni bildet for å prøve å «løse saken». Barnehagen har vurdert han utifra tidligere erfaringer og har flere ganger spurt om dette med ADHD. I det siste har jeg begynt å «forske» litt på dette på gode kilder og klipp, og har nok nå kommet frem til at barnehagen har et godt poeng. Hvordan er forskningen ved dette med ADHD og hjertebarn, og har dere noen gode kilder der jeg kan lese litt om noen som kanskje er i samme situasjon som oss?

ADHD er det vanligste nevropsykologiske avvik i barnealder og medfødt hjertefeil den hyppigst forekommende medfødte misdannelsen. Det er derfor ikke rart at hjertebarn av og til også får diagnosen ADHD. Forskning tyder på at ADHD er hyppigere forekommende hos hjertebarn enn i barnepopulasjonen ellers, men at symptombildet stort sett er det samme.

Hvis du går på internett og søker på Pubmed kommer du inn i en stor database hvor du kan søke opp litteratur (vesentlig engelskspråklig). Kombiner søkerordene attention deficit hyperactivity disorder og congenital heart defect. Du vil da få opp en lang liste over publikasjoner om temaet ADHD og hjertefeil og finne ting som er relevante for deg (se f eks linken:
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22882233).

Dersom du går inn på Startsiden på internett og søker på ADHD vil du finne en rekke steder med informasjon om ADHD. Noen relevante linker:

http://www.adhdnorge.no/
http://www.levemedadhd.info/index.php/hva-er-ad-hd/hva-er-ad-hd?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=adhd_new&gclid=CMXSr8yf87sCFYmN3godN20A1Q
http://www.fhi.no/tema/adhd

Foreningen for Hjertesyke Barn vil i løpet av dette året i et nummer av Hjertebladet omtale ADHD hos hjertebarn. Det vil sikkert også være av interesse for deg.

Vennlig hilsen
Barnelege Alf Meberg

Forberedelse til hjerteoperasjon
06. Jan 2014
Vi har en gutt som snart fyller 4, og som i løpet av første halvår etter 4-årsdagen skal ha sin 3. hjeteoperasjon, han har HVHS. Han er psykologisk robust, og har greid seg fint frem til nå, utvikler seg normalt. Vi lurer på forberedelse før operasjonen, hvordan kan vi snakke med ham, og broren på fem år. Hans opplevelse vil være at han kommer inn til sykehuset frisk, for så å bli veldig syk. Jeg tenker på traumatisering pga. smerter og plager, og ønsker noen synspunkt både på forberedelse, og psykisk støtte av ham underveis i forløpet.

Det er helt klart at dere som familie går en krevende tid i møte, og det er en viktig jobb dere nå har startet på med å legge til rette så godt som mulig for sønnen deres. Det er mye dere kan gjøre for å forberede gutten deres til oppholdet og styrke ham i det han skal igjennom.

1. Forbered dere selv. Sørg for at dere har god nok informasjon og har fått svar på deres spørsmål. Først da kan dere møte eventuelle spørsmål eller opplvelser guttene deres måtte ha.

2. Prøv å finne ut hva guttene deres tenker. Hva tenker han i det hele tatt om hjertefeilen? Spør storebror om hvorfor lillebror har arr på brystet, eller fireåringen selv om det samme. Kanskje kan dette skje når de står på badet om kvelden og det er et speil i nærheten. Bruk dette som inngangsport for å utforske hva han tenker om hjerter og om operasjoner. Knytt det opp til hverdagslivet. Hva er det man ønsker å gjøre bedre for ham ved å operere ham? Leke mer uten å bli trøtt? Sykle? Gi guttene enkel informasjon ut i fra det han selv har snakket om. La informasjonen være ærlig, enkel og så lite dramatisk som mulig. Bruk gjerne barnebøker om kroppen for å vise hva hjertet er og hvor det sitter i kroppen.

3. Gi konkret informasjon om det de kommer til å se, høre og gjøre. Gå gjenom ”reisen” enkelt men trinn for trinn, fra dere går ut døren hjemme til dere reiser hjem. Vis dem gjerne enkle bilder fra tideligere sykehusopphold. Vis hvordan sykehussenger ser ut, forklar hva han må ta på seg osv. På Rikshospitalet har de et informasjonsprogram som heter ”Rasmus på Riksen”, jeg anbefaler dere å se på dette sammen med begge guttene. Storebror trenger på lik linje å bli forberedt på det som møter ham. Hvem skal han være sammen med? Hvordan vil hans dager se ut? Hva vil møte ham når han skal besøke lillebror? Barn blir redde når de ikke føler kontroll, hvis ting er litt gjenkjennelig når man kommer på sykehuset er det tryggere.

4. Informasjonen bør gjentas, men samtalene trenger ikke å være så lange.

5. Å forberede ham på smerte og ubehag går nok ikke. Det viktigste er å forberede dere selv på å holde ut situasjoner hvor sønnen deres har det vondt eller er redd og lei seg slik at dere kan forholde dere så rolig som mulig og støtte ham. Hvordan vil dere prate til ham? Hvordan kan dere som foreldre støtte hverandre? Trenger dere noen andre å støtte dere på eller prate med?

6. Hjelp gutten til å utrykke smerter, ubehag eller vonde følelser under sykehuseoppholdet, det er veldig god hjelp og forebygger traumer. Å utrykke det er ofte nok, man trenger ikke ha lange samtaler. Sykepleierne har hjelpemidler for å la barn utrykke smerte som kalles VAS skalaer. Disse ser ut som linjaler med ansikter på hvor barnet kan peke på det ansiktet som likner sånn de har det.

7. Etter å ha fått satt ord på hvordan man har det, er det god hjelp for et lite barn å bli distrahert og roet ned på kjente, trygge måter.Tenk igjennom hva som har fungert for ham gjennom livet hans. Liker han sang, i så fall hvilke sanger? Har han et kosedyr, koseklut eller lignende? Hva er han opptatt av, en film, en bok?

8. Prøv å snakke om hendelsen på en ”god” måte, både under og i etterkant av sykehusoppholdet. Husk at han hører dere når dere snakker med andre, fireåringer får med seg mye! Når dere snakker til ham eller med andre når han er tilstede, så beskriv ham gjerne som en robust gutt (slik dere allerede gjør), vektlegg små bedringer og spar ham for deres bekymringer. Pass på å snakke om sykepleiere og leger som ”de beste og tryggeste” foran gutten selv om dere som foreldre kanskje noen ganger vil være kritiske til til noe som gjøres. Husk at operasjonene han går igjennom er en del av historien om hans liv og at det er viktig for hans selvbilde at den handler om å være en sterk gutt som kjemper seg gjennom ting sammen med mamman og pappan sin.

Ønsker dere å ese mer om hvordan man kan samtale med barn så har jeg skrevet mer utførlig her: http://frambu.no/modules/diagnoser/diagnose.asp?iDiagnoseId=161&iPageId=17575 .
Ønsker dere å lese mer om hvordan man kan hjelpe barn til å mestre smertefulle prosedyrer så har jeg skrevet om dette i en tidligere utgave av Hjertebarnet som dere kan finne på http://www.ffhb.no/no/om_hjertefeil/a_leve_med_hjertefeil/psykisk_helse/

Hvordan håndtere frykten for å dø hos en 12-åring?
06. Nov 2013
Har en gutt på 12 år som har gjennomført fem åpne hjerteoprasjoner før fylte to år, og tilstanden var i de to årene stort sett kritisk. Han var av og på respirator, og når han skulle av tok de bort sederingen og han var våken under kampen for å komme tilbake til livet. Dette var flere ganger mislykket og han ble sedert og lagt på respirator igjen. Det var ofte en kamp, han klorte meg og kjempet i mot og kjempet for livet og for pusten. Tror du at han kan være traumatisert, at han husker? Og at vi ser senvirkninger av det i dag? I dag har han tidvise angstlignende anfall hvor han føler at han ikke får puste og at det er noe galt i halsen. Da vil han ikke legge seg ned. Under fysisk aktivitet må han ha hyppige pauser og spør stadig om han kan dø fordi han kjenner at hjertet løper fort. Han er redd for å være alene, redd for veldig mye.. Er det aktuellt og koble inn en psykolog? Spurte ppt, men de mente at det ikke kunne settes opp noen faste avtaler fordi barn er inn og ut av det. Hva tror du? Vi som foreldre har jo fortalt noe og trygger så godt vi kan, men vi har ikke gått svært i detaljer da det var overhengende fare for at han skulle dø fra 1,5 til 2 års alder. Dessuten vet vi at han må opereres igjen, dette vet han og. Det har vært mange vondter og mange ting som han ikke vil gjøre, men som vi sammen med helsepersonell har pålagt ham. Nå for tiden er det tannlege og han er livredd, så tannlegen har bestemt at han skal sederes. Er bekymret for hans tillit til oss da vi ikke alltid vet utfallet av en eller annen behandling. Vi trøster og trygger, men føler at han ikke stoler på meg, fordi det har blitt så mange brutte løfter. Ofte blir det vont det som var tenkt at ikke skulle bli det. Holding er vondt, og mot barnets vilje er vont.  Skulle ønske vi kunne bli søkt Tako-senteret da han har mye tannproblematikk og det siste nå er henvisning til kjevekirurg da han har flere tenner i kjeven som ikke kommer ned selv.

Så flott at du har sendt inn dette spørsmålet. Det er et viktig spørsmål, og jeg har møtt mange barn og unge med hjertefeil som sliter med det samme som sønnen din. Dette er noe dere kan få hjelp med!

Ja, det er absolutt mulig at det sønnen din opplever er knyttet til traumatiske hendelser da han var mindre. Dette betyr ikke at han nødvendigvis har konkrete minner fra operasjoner og tiden på respirator, men at ”kroppen husker”, og at han gjennopplever sanseopplevelser av traumet (har sensoriske flashbacks) når han kjenner det er ”noe galt i halsen” og han ikke får puste.

Det høres ut som om sønnen din er generelt anspent og redd, at han har hatt opplevelser som har gjort at han er på vakt både ovenfor det folk skal gjøre med ham og for signaler som kroppen sender. Når man er redd og på vakt kan man reagere på stimuli med automatiske tanker og reaksjoner som gjør at en ikke får motbevist de skumle tankene for seg selv. Jeg kan tenke meg at din sønn tenker ”det er noe galt” når han kjenner hjertet slå når han har løpt, mens en annen jevnaldrende ville tenkt ”oi nå løp jeg fort og ble sliten”. Din sønn reagerer med redsel og legger demper på sin fysiske aktivitet, og på den måten får han ikke bevist for seg selv at det er helt normalt og går bra.

Situasjonen knyttet til medisinske undersøkelser og prosedyrer høres veldig vanskelig ut for både deg og sønnen din. Det må være forferdelig vanskelig for deg som forelder å måtte presse han når han er så redd. Det er viktig at dere får hjelp til å gjøre dette enklere for ham.

Jeg tenker at PPT ikke er rett instans, men det høres ut som det er en god ide å be om en henvisning til psykolog. Dette får du gjennom fastlegen. Du skal da be om at sønnen din henvises til barne-og ungsomspsykiatrisk poliklinikk. Det er viktig at plagene hans kommer tydelig frem i henvisningen. Jeg ville foreslått at fastlegen skriver at sønnen din har vært igjennom svært traumatiske opplevelser i barndommen knyttet til åpen hjertekirurgi og langvarig respiratorbehandling. Videre bør legen skrive at sønnen din viser tegn på å gjenoppleve disse traumene og at han har utviklet en mer generalisert angst knyttet til både kroppslige symptomer, separasjon fra foreldre og medisinske prosedyrer. Skriv gjerne ut mitt svar her og ta det med på legekontoret.

Vennlig hilsen
Psykolog Torun Vatne


Gi din støtte til barnehjertesaken!

Hver dag fødes det barn med hjertefeil. Ikke alle får oppleve ettårsdagen sin. Din støtte redder liv. Og gir flere et bedre liv.

Vipps 112519

Gi en gave

Bli fastgiver

Om hjertefeil > Bli medlem > Støtt oss > Om oss >

Kontakt

Foreningen for hjertesyke barn

Telefon: 23 05 80 00

E-post: ffhb@ffhb.no
Besøk: Schweigaards gate 12, 0185 Oslo
Post: PB 222 Sentrum, 0103 Oslo
Org.nr.: 870 430 922

Kontonummer: 3000 19 32000

 

Kontakt

Foreningen for hjertesyke barn
Telefon: 23 05 80 00
E-post: post@hjertebarn.no

Besøk: Schweigaards gate 12, 0185 Oslo
Post: PB 222 Sentrum, 0103 Oslo
Org.nr.: 870 430 922

Kontonummer: 3000 19 32000

Innsamlingsprosent 2022

Illustrasjon: Innsamlingsprosent 2020
Utviklet av Imaker as