Lasse-liten er blitt Lasse-stor

All viraken og publisiteten rundt sin egen person tar Lasse med stor ro i dag. Han husker fra barndommen at det kunne komme fremmede damer bort til ham og klype han i kinnet. Også kalte alle ham for Lasse-liten. Det var ikke alltid like stas.

– Det var litt plagsomt da jeg var barn, særlig da jeg ble tenåring. Jeg ville jo liksom ikke tenke på denne hjertefeilen hele tiden, eller at jeg var liten, og så ble jeg liksom minnet på det. Nå er jeg egentlig litt stolt over det. Jeg var jo med på å åpne veien fra Europa til USA, slik at andre fikk muligheten til den samme operasjonen som meg.

I dag, mer enn 30 år etter den mye omtalte reisen til USA, er Lasse en ganske så sunn og frisk altmuligmann på Active Family på Nøtterøy ved Tønsberg. Han driver stedet sammen med foreldrene sine, og her har de både badeland og treningssenter. Lasse medgir at mye av hans oppvekst og liv er tilbrakt på dette stedet. Enten med trening, eller som nå, på jobb.

– Jeg elsker denne plassen, og skal nok ta den over helt etter hvert.

Familiesenteret har måttet holde stengt i flere måneder i forbindelse med det siste halvannet årets korona-smitte, men med støtte fra staten og en god porsjon optimisme, er Lasse ganske sikker på at de vil komme seg opp denne motbakken også.

Lasse har alltid vært svak for USA. Han fikk blodoverføring i forbindelse med operasjonene, og sier på spøk at han har amerikansk blod i årene. I 2007 og 2008 tok han utdanning som personlig trener i USA, da bodde han der et helt år. Lasse medgir at han i tillegg til å være litt over snittet interessert i USA, også er godt over snittet opptatt av fysisk aktivitet.

– Jeg har alltid vært aktiv. Tror det er viktig, for alle egentlig, men særlig for sånne som meg, sier han med sitt bredeste smil. Så innrømmer han at han aldri har kunnet løpe særlig lenge av gangen.

– Jeg kan bli litt misunnelig på folk som bare kan løpe og løpe, uten å stoppe. Det har aldri jeg kunnet, og det har jeg jo kjent litt på. Det er klart jeg blir fortere sliten enn andre. Men det er mye jeg kan gjøre likevel. Styrketrening blant annet. Og å stå stille og skyte basketballen i kurven, sier han, og legger til at han er så takknemlig for at han fikk lov til å ha en aktiv barndom. At foreldrene ikke holdt ham igjen og ikke frarøvet ham muligheten til å utfolde seg, som han kaller det. Heller ikke helsevesenet. 

– Jeg tenkte jo innimellom på hjertefeilen selv også. Men så husket jeg på noe Asbjørn Langslet på Ullevål sykehus sa en gang: At du, Lasse, trenger ikke å bekymre deg, du som er på sjekk en gang i året. Det var faktisk en god trøst, og det gjorde meg trygg.

På skolen var Lasse med på det aller meste. Han hadde litt tilpasset gym, men tenkte ellers ikke så ofte på at han var annerledes og hadde hjertefeil.

– Alle var så snille med meg, og de tok hensyn, sier han og har gode minner fra skoletiden. Selv om han ikke var så glad i de teoretiske fagene. Friminuttene var det beste han visste, lekser det verste. For sistnevnte stjal tid fra det han likte aller best, å være ute og leke, sykle, svømme og å være i aktivitet, forteller Lasse – som tidvis også kunne kalles Lasse-livlig.

Jobber redusert nå
Lasse synes selv at egen helse har vært nesten overraskende bra i alle årene han har levd.

– Jeg har nok vært heldig, har egentlig ikke hatt noen utfordringer med hjertet i det hele tatt, og har hatt et ganske avslappet forhold til akkurat det. Før i mars i fjor, faktisk, da skjedde noe.

Så forteller Lasse at han plutselig fikk noen slags anfall med kjempehøy puls og et hjerte som nesten sto og dirret. Lasse ble utredet og det ble sjekket ut om det lå en form for arytmi bak. Det gjorde det ikke.

– Så da kunne jeg ta det med ro igjen, smiler han, men innrømmer at opplevelsen ga ham en støkk.

– Det er første gang jeg har opplevd at det er noe med hjertet. Har hatt litt trøbbel med lever og galle og sånn, men det har jeg ikke brydd meg noe særlig om. At hjertet begynte å tulle, det gikk egentlig inn på meg, sier han litt mer alvorlig.

Som en konsekvens av disse episodene, har Lasse måttet jobbe redusert det siste året og har lagt opp til litt færre avtaler i livet sitt. Sin vane tro er han snar til å se det positive også i dette.

– For det har jo bare gjort at jeg kan være enda mer sammen med barna mine, og det er jo bare så fantastisk, sier han og smiler fra øre til øre – samtidig som blikket blir litt blankt. Her er det mange følelser.

I 2016 kom eldstemann, Julian, til verden. Lasse hadde for lengst bestemt at han ikke skulle ha flere enn ett barn.

– Men Mona fikk overtalt meg, og i februar 2020 kom Liam til verden, sier Lasse, som slett ikke angrer.

– Jeg rakk akkurat å være med på fødselen til minstemann, før hele landet måtte stenge ned og ingen pappaer fikk være med lenger, sier han, uttalt lettet for akkurat det. Han forteller at det er stort å være pappa og at han er usigelig takknemlig for at begge guttene er friske og raske.

– Jeg tenkte ikke så mye over det på forhånd, at det kunne være en risiko. Men jeg skjønte senere, da jeg reagerte med så vanvittig mange følelser etter at de var kommet til verden, at det hadde nok ligget litt mer bak enn jeg trodde. Jeg ble så overveldet, forteller han, og rister smilende på hodet når han tenker tilbake på sin voldsomme reaksjon. Før han entusiastisk fortsetter å fortelle om de to aktive og flotte guttene som er i full fart hele dagen, og som er så ulike og fantastiske på hvert sitt vis.

– Så nå er det sånn at jeg ikke bare gleder meg til å stå opp hver morgen, men like mye til å legge meg hver kveld, legger han muntert til.

– Men vi har så mye god hjelp av foreldrene mine, som passer mye på gutta. Jeg har et ekstremt godt forhold til foreldrene mine. Og kona mi er også veldig snill og følger opp mye hun også. Vi er heldige, mener Lasse, og priser seg oppriktig lykkelig for hver eneste dag.

– Det hender jeg tenker på at jeg kanskje hadde orket mer og hatt energi til mer om jeg hadde hatt et helt hjerte. Men hva skulle det egentlig vært bra for, lurer han, og avslutter med at han egentlig lever godt med sitt totakter-hjerte. Den bilinteresserte tobarnspappen tenker at om han en dag skulle ende opp med å få transplantert et firetakts-hjerte, så får det han da måtte orke mer, bli å regne som en bonus.