Adas tant og tegnefjas

Å tegne gir Ada en følelse av flyt, forteller hun. Fargene, formene og uttrykkene, de bare bor i henne og er del av fantasien. Det glimter til i øynene når hun forteller om alle spøkelsene hun knotet ned på arket da hun var liten. Kanskje var de et ledd i bearbeidingen av vonde opplevelser med alvorlig sykdom. Mange av spøkelsene gråt, de var også litt skumle. Samtidig hadde de humor, et slags skråblikk på tilværelsen - allerede da.

– Ada har alltid vært blid og kvikk, med en morsom replikk til det meste, forteller Per, og legger stolt til at det er mange som er interessert i Adas tegninger. Som er fargesterke, detaljrike og med et særegent anstrøk av humor. De er til å bli i godt humør av.

Full alarm
Ada er født i Oslo og oppvokst på Ski, noen mil sør for hovedstaden. Som nyfødt ble hun liggende uvanlig lenge på sykehuset, minnes Per. Det var noe med pusten og O2-metningen hennes, de ville ikke slippe henne, men fant heller ikke ut hva det var. Da hun likevel ble sendt hjem, var foreldrene usikre.  

– Har skjønt at særlig mamma stusset veldig på at jeg svettet en del mens jeg fikk mat, blant annet.

– Ada var vårt første barn, vi var unge og hadde ikke så mye å sammenligne med, legger Per til og husker at det ikke var så lett å vite. Hun var jo også blid og virket fornøyd.

Foreldrene maste imidlertid på sykehuset, fordi de hadde fått beskjed om at Ada skulle kontrolleres etter en måneds tid, men innkallingen kom aldri. Tilfeldigvis ble det en ledig time på Ullevål. Der ble det slått full alarm, og morgenen etter lå Ada på operasjonsbordet. Hun hadde flere alvorlige hjertefeil, viste det seg. Blant annet en innsnevring på aorta, som var det første som ble korrigert. Innen hun var seks år, var Ada igjennom tre operasjoner til, store. Den femte nå i vinter.

– Jeg husker ikke så mye fra operasjonen i barndommen, egentlig. Litt annerledes med denne siste. Særlig fordi formen min de to-tre siste årene bare ble dårligere og dårligere. Jeg klarte til slutt ikke å gå opp en trapp uten å bli helt utslitt, forteller Ada. Hun sier det var tungt, og at hun heller ikke følte seg helt tatt på alvor på sykehuset. Hun sa jo ifra om den reduserte og dårlige formen. Til slutt kom hun til Rikshospitalet, og der fikk hun hjelp – en stor operasjon. Det er bare gått et par måneder siden operasjonen da Hjertebarnet møter Ada. Som med et stort smil forteller at formen nå er så mye bedre.

– Jeg kan gå noen meter uten å få melkesyre i beina!

Ada har kjent på at det siste sykehusoppholdet i vinter var ganske krevende. Særlig fordi hun etter inngrepet også fikk komplikasjoner, blant annet vann rundt lungene. I tillegg var hun ganske mye alene. Selv om du er 20 år, føler du deg liten og hudløs når du skal på operasjonsbordet.

Ada forteller at de helgen før operasjonen hadde koronautbrudd hjemme hos Per, hvor hun bor.

– Dette skjedde samme dag som mamma kom hjem til Norge fra USA, der hun bor. Så da pakket jeg bagen min og dro i isolasjon sammen med henne på Ski hotell, fram til operasjonen. Jeg føler meg veldig heldig som fikk tillatelse av Rikshospitalet til å ta mamma med da jeg skulle legges inn før operasjonen. Hun fikk være hos meg hele kvelden i forveien, hun fikk komme inn til meg før jeg ble trillet inn på operasjonsrommet morgenen etter, og hun fikk komme på korte besøk dagene etter operasjonen, alt dette til tross for de strenge koronarestriksjonene, forteller Ada. Som legger til at det likevel ble ganske mye tid hvor hun var alene og overlatt til seg selv.

– Det var veldig tungt, men jeg ser på det som en fin erfaring også. Jeg tenkte mye på alle de som ikke har noen å ta med seg på sykehuset, og som faktisk må gå igjennom noe sånt helt alene.

Hun benyttet også muligheten til å prate litt med noen av sykepleierne, og til å åpne mer opp om hvordan hun hadde det, med hjertefeilen og det hele.

– Jeg har ikke tidligere vært så interessert i å snakke om hjertefeilen, eller å fortelle om det jeg har opplevd. Skammet meg nesten litt over det, ville ikke at det skulle synes på meg eller merkes. Nå ble det egentlig litt annerledes. Var liksom klar for det, litt nysgjerrig egentlig, sier hun og legger litt muntert til:

– Nå skjønte jeg også at det kan være litegrann synd på meg, innimellom. Hun tenker at en del av denne prosessen med å åpne opp, også har vært det å gi deler av inntektene fra kortene hun selger til arbeidet som gjøres for hjertesyke barn i FFHB.

Ada forteller at hun gikk ut av videregående skole med gode karakterer. Hun klarte seg bra på skolen, og hadde venner, var sosial og med på skolens revy.

– Men så var det denne gym-en da, sier hun med en litt oppgitt mine. Her er det få gode minner, og hun husker at det alt fra første klasse på barneskolen kom tydelig frem hvem som var sterkest og hvem som var svakest. Ada var opplagt ikke blant de sterke, og kjente at det var lite kult å være den som aldri hang med og måtte ta pauser hele tiden.

– Jeg sa jo fra til læreren om hjertefeilen, men fikk egentlig ikke noe tilrettelegging. Syntes det var flaut og jeg hatet gym, gruet meg hver eneste gang. Særlig for lagspill, for da dro jeg jo de andre ned. Likte så dårlig at vi ble vurdert hele tiden, sier Ada. Hun forteller at løsningen for henne ble å prøve å distansere seg litt fra det hele.

– Jeg gjorde meg nesten litt dummere enn jeg var, og tulla med det. Ville ikke at det skulle synes, eller at de andre skulle legge merke til det. Og de ble nok litt «lurt», det synes jo ikke på meg at jeg har denne hjertefeilen, sier Ada, og medgir at det egentlig var litt sårt. Selv om de andre ikke mente noe vondt med det, når de lo med.

– Er jo et lite paradoks da, at hun som ikke vil synes, er et råskinn på revyscenen, der hun syns så godt, og i tillegg blir vurdert, legger Per smilende til.

Ada ler, og forklarer at dette er noe helt annet. Her er nemlig tryggheten på plass, her har hun tillit til egen kreativitet og egne evner. Akkurat som med tegninga. Dette kan hun, og mestrer. Den unge kunstneren nikker energisk og er fast i blikket når hun svarer på spørsmålet om det også er hit framtida skal gå. Hun søkte faktisk på Teaterhøyskolen i fjor, hvor de har opptaksprøve med audition, opp mot 800 søkere og kun ti studieplasser til rådighet. Hun kom ikke inn. Ada søkte også på grafisk design på Kunsthøyskolen i Oslo. Hun prøver nok igjen i år, begge steder, eller på en annen høyskole med linje for tegning. I mellomtiden er planen å ta seg et friår. Noe hun egentlig hadde planlagt allerede i fjor, men så ble det ganske «amputert» av operasjonen.

– Friåret skal jeg bruke til å tegne, og til å besøke mor, stefar og småsøsken i USA. Kanskje jobbe videre i barneskolen, sier Ada. Hun hadde et vikariat på Ski barneskole i fjor høst. Noe hun syntes var veldig gøy, hun likte godt å jobbe med barn.

 – Det var lærerikt også. Jeg skjønte blant annet at jeg aldri ville finne på å bli irritert på et av barna, om de hadde hatt hjertefeil og hadde noen begrensninger på grunn av det. Sånn som jeg trodde de ble da jeg var barn. Oppdaga noe nytt der, og hvor feil det var å ville skjule det jeg ikke klarte, sier Ada, litt klokere nå.

Så er hun nok også ganske sta, Ada, og forteller at hun på videregående skole jobbet ekstra hardt for å få gode karakterer. Særlig i kroppsøving! De fysiske testene gikk ikke så bra da heller, men Ada klarte dem til slutt, etter mye kamp og iherdig innsats.

– Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg skulle klare å få 6 i et gymfag, men det gjorde jeg, sier hun, ganske så stolt. En slags liten hevn, kanskje, eller en personlig gjenoppreisning; Ada vet hva hun vil – og hun får det til.