Fysisk aktivitet

Hvor aktive hjertebarna anbefales å være varierer fra land til land. I noen land er det vanlig å gi hjertesyke barn få begrensninger når det gjelder fysisk aktivitet, for eksempel i Tyskland, mens det i andre land er en mer restriktiv holdning til å trene når man har hjertefeil. I Norge er gjeldende praksis at man oppfordrer til fysisk aktivitet i den grad det er sunt og lystbetont for barnet. For barn under 10 år er det sjelden restriksjoner på fysisk aktivitet.

I Norge har vi dessuten fordelen av at vi er et folk som er vant til å bruke naturen. Vi går på tur i skogen og på fjellet, med og uten ski på bena. Benytt denne tradisjonen, og ta barna med ut på tur når vær og føreforhold tillater det. Da kan de selv tilpasse tempoet og lengden på turen.

Tilrettelegging
Det er viktig å få lov til å delta i gymtimer og fritidsaktiviteter som alle andre, selv om man har en hjertefeil. Det handler om å få være en del av fellesskapet og om ikke å skille seg ut.

Ofte er det lite som skal til, og det er nok at aktivitetene tilrettelegges for det enkelte barnets behov. Enkle tilpasninger, som å legge inn litt hyppigere pauser, kan være det som skal til for at barnet kan delta i kroppsøving, på aktivitetsdager eller i idrett utenom skoletid.

Det er bedre å være med i hele gymtimen med redusert kapasitet, enn å ta seg helt ut og bli satt på sidelinjen halvveis. Hvis barnet for eksempel slipper å gå til startstreken, men i stedet får sitte på i bil med læreren, er kanskje det nok til at han eller hun klarer å være med på hele orienteringsrunden.

Det enkelte barnet bør gjøres oppmerksom på at det er mulig å tilrettelegge så han eller hun kan få være med, og de voksne bør være lydhøre for det barnet signaliserer. Ta kontakt med læreren og forklar situasjonen. Kanskje kan det være mulig å lage et opplegg for barnet slik at det kan få være med uten å slite seg helt ut.

Om barnet får tilrettelegging i gymtimen kan det være lurt å informere medelevene om hvorfor han eller hun får det, slik at det ikke oppstår misforståelser som at barnet er lat eller favoriseres av læreren.

Et annet eksempel på tilrettelegging som kan være nyttig, er å legge gymtimene for klassen til hjertebarnets på slutten av skoledagen. Da kan barnet gå rett hjem etterpå og slappe av. Om barnet er slitent etter gymtimen, men likevel må gå tilbake til vanlige skoletimer etterpå, kan læringsutbyttet ofte bli nedsatt.

Det er ikke slik at alle hjertebarn har tydelige begrensninger i fysisk aktivitet eller blir ekstra slitne av å trene. Om barnet ikke har fått beskjed av sin lege om å være forsiktig med trening, er det helt greit at barnet er like aktivt som sine jevnaldrende. I en slik situasjon er det viktig at foreldrene unngår å begrense barnet unødig. Vær likevel klar over at muligheten for tilrettelegging finnes der om det skulle bli behov for det i framtiden.

Fysisk og mental helsegevinst
Alle vil ha en helsegevinst av å være i aktivitet, både fysisk og psykisk. Å bli inkludert i det sosiale fellesskapet og å få delta i fritidsaktiviteter, er viktige forutsetninger for en optimal utvikling som menneske. Fysisk handler det om bedre psykomotorisk utvikling, bedre kroppskontroll og bedre fysisk kapasitet.

Trening kan redusere den negative effekten av selve hjertefeilen, gi økt muskelstyrke og forebygge livsstilssykdommer som overvekt, høyt blodtrykk, høyt kolesterol og diabetes. På lang sikt innebærer trening en helsegevinst i forhold til å forebygge hjerte- og karsykdom. For den som allerede har et sårbart hjerte, er dette ekstra viktig. Trening kan bedre utholdenheten til mange barn og unge med hjertefeil.

To vitenskapelige studier er gjennomført i Norge om effekten av trening, og disse bekrefter at personer med hjertefeil kan få bedret yteevnen ved å følge et standardisert treningsopplegg.

Psykologisk effekt
Fysisk trening kan også påvirke den psykiske helsen. Mentalt handler det om bedre selvfølelse fordi man opplever mestring i hverdagen, og at man erfarer at kroppen også er et instrument som virker, ikke bare et sykt hjerte. Det gir bedre livskvalitet!

Selv om hjertet ikke er ”laget” akkurat slik det skal, har man både armer og bein som virker. Alle har godt av å oppleve at de utvikler seg og overvinner barrierer. Dette er oppnåelig, også med en begrensende hjertefeil, dersom man er bevisst på at man konkurrerer med seg selv – ikke med andre.

Det er også viktig at barn som ønsker det, får ta del i det sosiale fellesskapet idretten representerer. Fotballaget eller bordtennisgruppa kan være inngangsbilletten til det sosiale fellesskapet, og med litt tilrettelegging er det som regel ikke noe i veien for at også barn med medfødt hjertefeil skal få ta del i gleden og samholdet her.

Trening fører til frigjøring av såkalte endorfiner, biokjemiske signalstoffer som gjør at vi føler oss oppstemte og glade. Det gjør at vi opplever en slags gledesrus både når vi beveger oss og etter at økten er overstått. Trening gjør oss altså gladere. Forskning har også vist at kondisjonstrening generelt kan bedre konsentrasjonsevnen.

Mange hjertesyke barn er redde for å være fysisk aktive, og i noen tilfeller skyldes det at foreldrenes engstelse smitter over på barna. Andre ganger skyldes bekymringen at de ikke selv vet hva de trygt kan gjøre og hvilke aktiviteter de bør unngå. Det kan være nyttig å ta en samtale med hjertelegen for å avklare hvilke muligheter og begrensninger barnet har når det gjelder det å være fysisk aktiv, slik at barnet verken begrenses eller overbelastes unødig.

Idrett bør bare unngås hvis hjertefeilen er svært alvorlig og fysisk aktivitet kan medføre fare for livet, som for eksempel ved risiko for besvimelser, hjerterytmeforstyrrelser eller i verste fall plutselig død. Diagnoser som kan innebære slik risiko er for eksempel Lang QT-tid-syndrom (LQTS), Marfans syndrom og noen former for kardiomyopati. Hvis barnet har besvimelsestendens, er det lurt å unngå aktiviteter der de kan utsettes for umiddelbar fare om de besvimer, som for eksempel fjellklatring, svømming og alpin idrett.

Barn som bør begrenses i sin fysiske aktivitet vil få klar beskjed om dette av sin lege.

Hvor hardt kan man anstrenge seg?
Små barn begrenser oftest aktiviteten selv, og tar pauser når de trenger det. For litt eldre barn og unge (fra tiårsalderen og oppover) kan det være nyttig å vite mer konkret om hvilke muligheter og begrensninger de har.

Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer for trening på grunn av den store variasjonen i type hjertefeil og hvilke symptomer feilen gir. Det er den fysiske tilstanden hos hver enkelt, ikke diagnosen i seg selv, som avgjør hvilke muligheter og begrensninger man har. Resultatene etter operasjon vil naturligvis også påvirke dette.

En belastningstest på tredemølle eller ergometersykkel, vil kunne gi en god indikasjon på hvor mye og hvilken type belastning man tåler, og hva man bør unngå. Slike tester kan utføres på sykehuset etter at barnet har fylt fem–seks år.

Noen medisiner vil medføre begrensninger for intensitet i aktivitet, og for hvilken type fysisk aktivitet hjertebarnet kan drive med. Blodfortynnende medisin som for eksempel Marevan, vil gi økt risiko for blødninger, og det anbefales ikke at man driver med idrett hvor det er risiko for kraftige fall, slag etc. Medisiner som påvirker hjertefrekvensen vil også kunne begrense yteevnen (for eksempel betablokkere).

Hvert år hører vi om idrettsutøvere som faller om på fotballbanen, og toppidrettsutøvere som forteller om skremmende hjerterytmeforstyrrelser.

Har hjertesyke barn større risiko for å dø under trening?
Det er ikke farlig å trene, tvert imot. Trening gir velvære og reduserer risikoen for helseproblemer. God fysisk form (høyt oksygenopptak) er den viktigste forutsetningen for et langt liv. Under tung, fysisk trening er imidlertid risikoen for å utvikle potensielt farlige arytmier forbigående litt økt, men denne risikoen reduseres av regelmessig trening.

Aktivitetsutløst død forekommer, men det er svært, svært sjelden. Hver dag driver millioner av mennesker med hard, fysisk trening, uten at det skjer dem noe. Når en idrettsutøver en sjelden gang faller om på trening eller i konkurranse, anonseres dette i nyhetssendingene over hele verden. Det sier litt om hvor sjelden og oppsiktsvekkende en slik hendelse er.

Hvor stor er risikoen?
Plutselig død hos unge idrettsutøvere er alltid en katastrofe, selv om det skjer svært sjelden. Ulike studier anslår at risikoen for død under fysisk aktivitet er i størrelsesordenen 1:200 000 ned til 1:1 000 000 utøvere, eller ett dødsfall per 36,5 millioner treningstimer. Risikoen er generelt høyere om man er utrent enn veltrent, og høyere jo eldre man er.

Hvem er det som dør under trening?
De fleste treningsrelaterte dødsfall forekommer på fotballbanen, basketballbanen eller på friidrettsbanen. Det betyr derimot ikke at disse idrettene er farligere enn andre idretter, men at de er blant de største idrettene i verden. Når det er flere utøvere innenfor en sport, vil også flere innenfor denne sporten rammes.

Som oftest skyldes dødsfall under trening at det oppstår en ventrikkelarytmi som medfører plutselig hjertestans. Årsaken til hjertestansen er ikke den fysiske anstrengelsen i seg selv.

De aller fleste personer som faller om på trening har en underliggende, udiagnostisert hjertesykdom som er årsaken til at hjertet stanser når den fysiske påkjenningen blir for stor. Dette kan være medfødte hjertelidelser eller tidlig koronarsykdom.

Studier har vist at jo hardere den fysiske aktiviteten er, jo større er risikoen, og de fleste tilfeller av akutt hjertestans forekommer i konkurranseidrett. Moderat fysisk aktivitet har en vesentlig lavere risiko. Samtidig er det viktig å nevne at regelmessig trening reduserer den allerede lave risikoen ytterligere, også om man driver med svært hard trening. Skippertakstrening gir den største risikoen.

Årsaker til akutt død under trening
Flere tilstander kan føre til arytmier og plutselig død. De vanligste underliggende tilstandene er hypertrofisk kardiomyopati, misdannelser i koronararteriene, tidlig koronarsykdom og arytmogen høyre ventrikkeldysplasi (ARVD).

Noen av disse tilstandene er relativt vanlig forekommende i befolkningen. Tilstandene gir ofte ingen symptomer, eller symptomene er så vage at personen ikke merker dem eller ikke tar dem på alvor. Selv om man har en av disse tilstanden, er risikoen for å få farlige rytmeforstyrrelser under trening liten, men personer som har disse tilstandene bør spørre legen sin om hvordan de bør trene for å være på den sikre siden.

Å trene mens man har infeksjoner i kroppen kan øke risikoen for hjerteproblemer. En grei regel kan derfor være at man er litt mer forsiktig med hard trening hvis man er eller nettopp har vært syk. 

Hvem bør undersøkes?
I Norge anbefales ingen generell screening av idrettsutøvere. Personer med familiehistorie med rytmeforstyrrelser eller andre hjertetilstander, og de som har symptomer, bør ta dette opp med sin lege. Legen vil vurdere om det er behov for eventuelle restriksjoner på trening, eller om det er nødvendig med videre undersøkelser.

Hva med hjertebarna?
Barn med medfødte hjertefeil har allerede noe strukturelt galt med hjertet, og noen kan være redde for at fysisk aktivitet er farlig for denne gruppen. Det er jo ikke hjertefriske personer som dør under trening, men personer med ulike former for hjertesykdom.

Den store forskjellen på hjertebarna og andre, er at hjertebarna har en kjent hjertelidelse som de behandles og kontrolleres for. Hjertebarna er ofte gjennomtestet, både i hvile og under hard fysisk aktivitet, og de følges med regelmessige kontroller slik at en eventuell forverring i tilstanden vil bli oppdaget raskt.

Hjertebarn som kan være utsatt for alvorlige rytmeforstyrrelser, vil bli behandlet med implanterbar hjertestarter eller pacemaker. 

Trening er både sunt og trygt for de aller fleste barn med medfødte hjertefeil. Noen hjertebarn kan derimot ha restriksjoner på hvilken type trening de kan drive med, og hvor hardt de bør trene. Det anbefales derfor at alle hjertebarn snakker med legen sin om trening. Hjertebarn som er bekymret, kan få utført fysiske tester på sykehuset for å sjekke hvor mye hjertet tåler.

Hjertebarn som bør begrense sin fysiske aktivitet, vil få tydelig beskjed om dette av sin lege.

Kilder:

• http://www.lommelegen.no/artikkel/plutselig-d%C3%B8d-i-idretten
• http://nhi.no/trening/fysisk-aktivitet-og-helse/plutselig-dod-hos-idrettsutovere-25630.html?page=all
• http://nhi.no/trening/fysisk-aktivitet-og-helse/ved-plutselig-hjertedod-bor-familien-undersokes-35297.html
• http://www.lds.no/modules/module_123/proxy.asp?iCategoryId=126&iInfoId=3535&iDisplayType=2
• http://jama.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=202586
• http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/2073659
• http://www.sportsscientists.com/2007/11/sudden-death-during-exercise-what-does.html
  
• Les mer om belastningstest
• Les mer om medisiner på nasjonalt kompetansesenter for legemidler til barn. 

Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer for fysisk aktivitet for barn med hjertefeil fordi hjertefeilene er ulike og varierer i alvorlighetsgrad, men alle har godt av å være i aktivitet. 

Mange hjertebarn opplever at de må slutte med en idrett når de kommer i ungdomsårene, fordi kravene til fysisk yteevne øker. Dette kan være vanskelig og sårt, men kan unngås hvis man har et langsiktig perspektiv når man starter opp med en aktivitet. For barna er det viktig å kjenne sin begrensning, men samtidig å være så trygge at de tør å yte sitt beste. Kanskje blir det for tøft å spille fotball på juniornivå, mens det går helt greit å spille volleyball.

Vær klar over mulighetene og begrensningene
Forskning tyder på at trening gir en betydelig helsegevinst, også for de med hjertefeil. I Norge har man lenge vært veldig liberale med å oppfordre hjertebarn til å drive med fysisk aktivitet.

Foreldre til barn og unge med hjertefeil bør skaffe seg en viss oversikt over hjertefeilen barnet har og hvilke begrensninger den eventuelt medfører. Like mye bør de få en forståelse av hvilke muligheter barnet har til å være i fysisk aktivitet, slik at barnet ikke begrenses unødig. Barn trenger å bruke kroppen!

Ved å kjenne til barnets muligheter og begrensninger, kan foreldrene hjelpe barnet til å velge egnede aktiviteter som det også vil være mulig å fortsette med i ungdomsår og voksen alder. Da unngår barnet å bli skuffet og lei seg fordi det er nødvendig å slutte med en idrett på grunn av hjertefeilen.

Når barnet blir eldre, bør også barnet selv ha grunnleggende kunnskaper om hjertefeilen sin og hvilke muligheter og begrensninger de har som følge av sykdommen.

En belastningstest på tredemølle vil kunne gi en god indikasjon på hva barnet tåler og hvilke belastninger barnet bør unngå. Dette kan utføres på sykehuset etter at barnet har fylt fem–seks år. Ut fra resultatene av denne testen og kunnskapen om det enkelte barnets hjertefeil, kan hjertelegen gi konkrete råd om fysisk aktivitet. De fleste hjertebarn kan være så fysisk aktive som de selv ønsker, men vil ofte bli oppfordret til å unngå enkelte typer idrett.

Alle idrettsgrener har elementer av både utholdenhetstrening og styrketrening i seg, men i varierende grad. Noen idrettsgrener kan derfor karakteriseres som typiske utholdenhetsidretter, mens andre representerer såkalt styrkeidrett. Utøveren kan oftest regulere selv hvor mye han eller hun anstrenger seg innenfor de ulike aktivitetene, og det er stor forskjell på lett trening og ”å ta seg helt ut”.

Generelt kan man si at barn med alvorlige hjertefeil bør ha lengre oppvarming enn friske. Pasienter med stenose bør vanligvis unngå styrketrening, og pasienter med cyanotiske feil bør styre intensiteten selv. Snakk med hjertelegen din om hvilke muligheter du har til å trene!

Velg riktig idrett
Her er noen generelle retningslinjer for valg av idrettsaktivitet, men vær oppmerksom på at dette bare er generelle råd, ikke absolutte regler. Hjertelegen vil kunne fortelle mer om hva som er situasjonen for det enkelte barn med hjertefeil. Det er alltid lurt å konferere med legen før man begynner med trening, for å være på den sikre siden, men de fleste hjertebarn har få eller ingen restriksjoner på trening.

Det gjelder å finne en idrett som passer, samt å sette seg realistiske mål. Da vil de fleste hjertesyke barn oppleve glede og nytte av trening.

1.Utholdenhetsidrett
Utholdenhetsidrett krever at man holder ganske høyt tempo over tid, såkalt aerob idrett. Eksempler på utholdenhetsidrett er langrenn, løping, fotball, håndball, basketball og ishockey.

De aller fleste kan drive med utholdenhetsidrett, men kun de færreste kan bli toppidrettsutøvere. Mange barn med hjertefeil vil oppleve at de har begrensninger innen utholdenhetsidrett på høyt nivå. Som barn klarer de oftest å henge greit med, men mange vil falle litt av når de blir ungdom eller voksne.

En del hjertebarn går på medisiner som begrenser hjertefrekvensen, og dette vil kunne begrense yteevnen. De fleste som er hjerteoperert vil ha en begrensning på den maksimale hjertefrekvensen de kan oppnå. Mange hjerteopererte kan også ha anatomiske eller fysiologiske feil som begrenser hjertets evne til å pumpe blodet ut i kroppen.

Det er imidlertid stor forskjell på å drive med utholdenhetsidrett på mosjonsplan og det å drive med en idrett som aktiv utøver. Derfor er det viktig å oppmuntre til mosjon!

2.Styrkeidrett
Styrkeidrett er idrettsgrener med stor vektbelastning, og som krever eksplosiv styrke. Eksempler på styrkeidrett kan være styrkeløft, bodybuilding, skøyter, alpint, ishockey, kampsporter som bryting og judo, eller klatring.

Den begrensende faktoren for barn med hjertefeil er hjertets evne til å tåle trykkbelastning over tid. Hjertet må bruke mer kraft for å pumpe blodet ut i kroppen under styrketrening, og det vil ikke være bra med styrketrening over tid hvis hjertet allerede er belastet, som for eksempel ved trang aortaklaff. Barn med Fontansirkulasjon (TCPC) eller besvimelsestendens bør også være forsiktige med styrketrening.

3.Dykking
Dykking er en aktivitet som hjertebarn generelt bør være forsiktige med, da dykking vil øke trykket i hjertet betraktelig allerede en meter under vann.

Personer som har aortastenose, mitralstenose eller intrakardiale shunter (for eksempel ASD og VSD) bør unngå dykking. Det gjelder også personer med alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, besvimelsestendens eller Fontansirkulasjon. Ved andre typer hjertesykdom bør man snakke med hjertelegen sin før man begynner med dykking.

4.Høy fart
Idretter som medfører høy fart kan være uheldig hvis man har tendens til å besvime eller om man har en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse. Dette på grunn av risikoen for å skade seg alvorlig.

5.Pacemaker
De aller fleste pacemakere i dag er aktivitetsstyrte, det vil si at de tilpasser den hastigheten hjertet slår med etter aktivitetsnivået. Personer med pacemaker kan derfor drive med trening nesten på lik linje med andre. Det er imidlertid anbefalt å være forsiktig med kontaktidrett, da kraftige slag mot pacemakeren kan skade den eller ledningene som går inn i hjertet.

6.Temperatur
Å drive idrett under ekstreme temperaturforhold, både varme og kulde, kan være uheldig. Særlig bør man unngå brå, store temperaturforskjeller. Hjertebarn trenger ofte lengre tid til oppvarming enn hjertefriske. Og ved svømming er det for eksempel en fordel å bevege seg gradvis ut i vannet, så kroppen kan tilpasse seg temperaturen. Tilstrekkelig inntak av væske er spesielt viktig for å opprettholde en god væskebalanse på varme dager.

Lenker:

• Hjertefeil og dykking
• Pacemaker

En belastningstest utføres enten ved at barnet løper på en tredemølle, eller ved at det sykler på en ergometersykkel. Slike belastningstester vil kunne være et viktig bidrag for å vurdere hvor mye barnet tåler, og dermed kunne gi konkrete råd om fysisk aktivitet og trening.

I disse testene trener barnet svært hardt, og testen kan derfor virke betryggende på både barn og foreldre på at det ikke er farlig at barnet er i normal aktivitet. Av og til kan det være behov for å utføre testene på Rikshospitalet, selv om barnet til vanlig går til kontroller for hjertefeilen sin på et annet sykehus.

Hvordan utføres tredemølletesten?

En tredemølletest kan utføres på de fleste sykehus som følger opp hjertesyke barn.

Testen foregår ved at pasienten har på seg joggesko, kortbukse og sportstopp. Barnet får påsatt elektroder slik at legene kan følge med på hjerterytmen (EKG-registrering), blodtrykksmåler og eventuelt et apparat som registrerer oksygenmetningen i blodet. Deretter gjør barnet en pusteprøve ved å blåse i et rør, såkalt spirometri, før han eller hun får på en maske og en sensor som måler oksygen og karbondioksid (CO2) i pusten.

Tredemøllen starter i gangfart og økes gradvis opp til løpefart. Stigningsgraden øker også. Blodtrykket måles jevnlig, og hjerterytmen overvåkes kontinuerlig under undersøkelsen. Pasienten løper til han eller hun ikke orker mer, og målet er at man skal ta seg helt ut for å få et best mulig bilde av den reelle hjerte- og lungekapasiteten. Etter testen tar pasienten en ny pusteprøve.

Hvordan utføres sykkelbelastningen?

Mange sykehus benytter seg av sykkelbelastning i stedet for tredemølletest. Disse testene er omtrent likeverdige. Testen foregår stort sett på samme måte som tredemølletesten, bare at man sykler på en ergometersykkel i stedet for å løpe. Man får beskjed om å sykle med en bestemt tråkkefrekvens, og belastningen øker gradvis på med 1–3 minutters mellomrom.

Også ved denne testen er målet at man skal ta seg helt ut, så på slutten av testen vil motstanden være høy. Man kan måle oksygenopptak ved sykkelbelastningstestene på samme måte som ved tredemølletestene, men det gjøres ikke så ofte. Man slipper derfor som regel å ha på maske.

Sykkelbelastning er et godt alternativ til tredemølletesting hos små barn, eller hvis det er andre faktorer som gjør at barnet eller ungdommen ikke kan løpe. Sykkelbelastning benyttes mye også i voksenkardiologien.

Dersom man har behov for å følge med på hjertet med ultralyd under den fysiske testen, kan testen utføres på såkalt liggesykkel. Legen kan da følge med på hjertet med kontinuerlig ultralyd i tillegg til EKG-registrering og blodtrykksregistrering.

Hva måler belastningstestene?

Belastningstesten gir et godt mål på oksygenopptak, hjerterytme og hjertefrekvensrespons, samt lungefunksjon under belastning. Man kan også måle oksygenmetning. Belastningstest på tredemølle eller ergometersykkel utføres etter bestemte protokoller, og gir et ganske objektivt mål på barnets fysiske kapasitet.

Verdiene sammenliknes med verdier hos friske mennesker med samme alder, høyde og kjønn. Verdiene som oppnås under testen vil kunne si ganske mye om testpersonens fysiske tilstand og hvilken kapasitet hjertet har når det blir belastet.

Under testen vil det være mulig å avdekke forstyrrelser i hjerterytmen som ikke er tilstede i hvile, tegn til påvirket koronarsirkulasjon (blodstrøm i hjertets kransårer) eller økt belastning på hjertet for eksempel ved at utløpsmotstanden fra venstre ventrikkel øker. Hvis det gjøres flere påfølgende målinger av samme pasient, vil man kunne se om pasientens yteevne forandres med tiden. Resultatene fra en belastningstest kan også brukes til å vurdere medisinering, fysisk rehabilitering og kirurgi.

Det er viktig med riktig inntak av mat og drikke når man trener. For barn med medfødt hjertefeil er det ekstra viktig å passe på at væskebalansen er i orden.

Væskeinntak under trening
I utgangspunktet skal barn og unge med hjertefeil ha et væskeinntak på linje med det hjertefriske har når de trener.

Enkelte hjertefeil medfører imidlertid at man får mindre toleranse for avvik når det gjelder væskeinntak, og de dette gjelder bør være ekstra påpasselig med å få i seg tilstrekkelig drikke underveis når de trener. Et eksempel på dette er Fontan-opererte, som ved ubalanse i væskenivået kan få store problemer med hjertets pumpefunksjon og redusert fysisk yteevne. Dette skyldes at dehydrering kan føre til endringer i blodvolumet, som igjen kan gi en ugunstig påvirkning på sirkulasjonen.

Det er derfor viktig at man ikke er i væskeunderskudd når man begynner treningen, og har drukket godt i løpet av dagen. Trening i høy temperatur bør foregå med lav intensitet og med rikelig tilgang på drikke. For ungdommer og voksne med medfødt hjertefeil er det verdt å merke seg at alkohol bør unngås i kombinasjon med fysisk aktivitet, spesielt i varmt vær. Alkohol bidrar til væsketap, og i kombinasjon med trening kan det øke risikoen for å bli dehydrert.

Mat før og etter trening
Mat og trening hører sammen. Det å ”time” matinntaket riktig i forbindelse med treningen vil gjøre kroppen bedre rustet til treningsøkten. Den beste forberedelsen til en treningsøkt, er å spise et lett måltid en til to timer før man skal trene. Hvis treningsøkten strekker seg utover en time, bør man også spise litt underveis.

En treningsøkt bruker av de tilgjengelige energilagrene kroppen har. For å fylle opp igjen disse, og gjøre det så lett som mulig for kroppen å hente seg inn igjen etter treningen er det viktig å tilføre kroppen energi raskt etter trening. Man kan for eksempel ta med en banan eller et eple og spise umiddelbart etter trening, men man bør i tillegg spise et større måltid innen en time.

Innsats og individuelle forutsetninger skal telle med i vurderingen når gymkarakteren settes.

Når man er født med en hjertefeil kan gymfaget være en ekstra utfordring. Hjertebarna har gjerne fysiske forutsetninger som ikke er helt på linje med andres. De kan ha dårligere fysisk kapasitet enn sine jevnaldrende, og dette kan gjøre det vanskelig å henge med de andre elevene i gymtimen. Noen hjertebarn sliter også med koordinasjonsvansker og utfordringer med grov- og finmotorikk, som kan vanskeliggjøre en del av de vanlige aktivitetene i gymtimen.

I 2012 kom en ny læreplan i kroppsøvingsfaget som sier at innsats skal telle med i vurderingsgrunnlaget. Det skal også tas hensyn til elevens fysiske forutsetninger, ved at individuelle forutsetninger er innarbeidet i kompetansemålene. Med disse endringene kan det bli lettere for hjertebarna å få en god karakter i gymfaget enn det var tidligere.

Vurderingsgrunnlaget
I læreplanen står det at vurderingen av elevens kompetanse skal avgjøres på grunnlag av en helhetsvurdering i samsvar med kompetansemålene.

Det vil si at karakteren skal gjenspeile elevens totale kompetanse i faget, både teoretisk og praktisk, og gi et generelt inntrykk av elevens ferdigheter i hele kroppsøvingsfaget. Det inkluderer både idrettsaktivitet, friluftsliv og trening og livsstil. Når innsats også skal telle med i vurderingen av eleven, gir det mange muligheter for at også elever med redusert fysisk kapasitet, som blant annet hjertebarna, likevel kan få en god karakter i faget. 

Innsats
Et viktig formål med kroppsøvingsfaget er å være i bevegelse og bli kjent med seg selv gjennom å bruke kroppen. Ved å gjøre innsats til en del av grunnlaget for vurdering, i tråd med formålet med faget, kan elever ha mulighet til å oppnå en god karakter i faget til tross for lav kompetanse og med forutsetninger som gjør det vanskelig å ha høy måloppnåelse.

I henhold til læreplanen i faget kroppsøving, innebærer innsats at ”eleven prøver å løse faglige utfordringer etter beste evne uten å gi opp, viser selvstendighet og utfordrer egen fysiske kapasitet. Det innebærer at eleven samarbeider med andre og bidrar til at andre lærer i faget.” (Udir – 08-2012 – Informasjon om endringer i faget kroppsøving i grunnskolen og videregående opplæring.) Dette er oppnåelig for alle barn, uavhengig av fysiske forutsetninger. 

Individuelle forutsetninger
I den nye læreplanen for kroppsøving er det ikke lenger forskriftsfestet at elevens forutsetninger er en del av grunnlaget for vurdering, men i kompetansemålene for faget er nettopp elevens evne til å vise kompetanse tilpasset egne forutsetninger et viktig element. Endringene reduserer dermed ikke mulighetene som elever med nedsatt fysisk kapasitet eller funksjonshemminger har til å kunne oppnå en god karakter.

Fysiske tester i gymtimen
Mange skoler bruker fysiske tester regelmessig for å vurdere fysisk kapasitet og framgang. Det er ingen anbefalinger i læreplanen om dette. Tvert imot kan bruk av tester være problematisk og i strid med prinsippene for vurdering. Vurderingen i kroppsøvingsfaget skal være målrettet (jf. forskrift til opplæringsloven § 3–3).

Ettersom det ikke står noe i kompetansemålene i kroppsøving om at eleven skal vise styrke eller hastighet, er det usikkert om slike tester er en egnet metode til å vurdere elevenes kompetanse slik kompetanse er beskrevet i læreplanen. 

Resultatene på tester i gymtimene skal ikke brukes som grunnlag for å sammenlikne elever, da det strider mot forskriftene å legge til grunn et normrelatert vurderingsprinsipp. Elevens kompetanse skal vurderes opp mot kompetansemålene, og den enkelte eleven skal ikke vurderes i forhold til andre elever. Det strider mot forskriften å bruke fysiske tester i gymtimen til å sammenlikne elevene med hverandre og bruke dette i vurderingen av elevene.

Fritak fra vurdering med karakter
Elever som ikke kan følge den ordinære kroppsøvingen skal få tilrettelagt undervisning i faget så langt det er mulig. Dersom denne undervisningen ikke kan vurderes med karakter, kan eleven få fritak fra vurdering med karakter (jf. § 3–23 i læreplanen for kroppsøving). Både elever i grunnskolen og elever i videregående opplæring kan fritas for vurdering med karakter.

Fritak fra opplæring i kroppsøving
Kun elever i videregående opplæring kan søke om fritak fra opplæringen i kroppsøving, og det ligger strenge kriterier til grunn. Fritaket skal kun gis i de tilfeller hvor det ikke er mulig for eleven å følge ordinær undervisning i faget og det heller ikke er mulig med tilrettelegging. Eleven må legge fram legeerklæring som dokumenterer at opplæringen er til skade for eleven. 

Det skal være en svært høy terskel for at opplæringen ikke kan tilrettelegges på en slik måte at dette vilkåret er oppfylt.

Råd til hjertebarna
En god gymlærer vil kunne legge til rette for at alle barn skal ha glede og utbytte av gymtimen, uavhengig av fysiske forutsetninger.

Hjertebarn som ikke føler de behersker gymfaget på grunn av sin hjertefeil, eller som føler at læreren ikke tar hensyn til at barnet har en hjertefeil, bør snakke med gymlæreren sin om dette. Sammen kan barnet eller foreldrene og gymlæreren finne ut hvordan barnet kan få best mulig utbytte av gymtimen, og øke muligheten barnet har til å oppnå en karakter som oppleves rettferdig.

Det kan være vanskelig for lærere og andre å forstå at et hjertebarn kan ha relativt store fysiske begrensninger selv om det ser friskt ut utenpå. I slike tilfeller kan det være lurt å be barnets hjertelege, eller andre med mye kunnskap om hjertefeil, informere lærere og elever om hjertesykdommen og hvordan den påvirker barnet. Slik kan man unngå misforståelser og sikre at barnet får den tilretteleggingen det har behov for og krav på.

Eksterne lenker:

• Rundskriv fra Utdanningsdirektoratet om endringer i faget kroppsøving i grunnskolen og videregående opplæring.
• Læreplan i kroppsøving.

Nettsiden www.hjertefortrening.no gir deg noen svar på dette.

Sammen med toppidrettsutøvere har Vegard Løvå, som selv er født med en hjertefeil, testet 17 ulike idretter for å finne ut hvilke som passer for hjertebarn- og ungdommer. Siden er laget for å gi inspirasjon og motivasjon til å holde deg i form.

På www.hjertefortrening.no får du også informasjon om ernæring, psykisk helse og forholdet til gym og skolen.

Er du nysgjerrig på medfødt hjertefeil og fysisk aktivitet bør du besøke www.hjertefortrening.no.