Hjertefeilens navn
Hull i hjertekammer-skilleveggen. Ventrikkelseptumdefekt, blant innvidde: VSD.
Hva består hjertefeilen i?
En åpning i veggen mellom de to hjertekamrene, - den muskelkraftige delen av hjertet som pumper blodet til henholdsvis lungene
og resten av kroppen. På grunn av åpningen har blodet muligheten for å ta snarveien tilbake til den delen av kretsløpet som
fører blodet tilbake til lungene igjen.
Hvordan belaster feilen hjertet?
Åpningen lar altså blod som nettopp har vært i lungene og blitt fylt med oksygen ta veien tilbake igjen til lungene. Det dreier
seg om en ekstra blodmengde som hjertet må pumpe og som lungene må motta. Dette ekstravolumet belaster hjertet med økt arbeid
og gir økt energibehov. Jo større hullet er, jo mer vil det høye trykket som normalt finnes i venstre hjertekammer forplante
seg over i den andre hjertehalvdelen. Da vil et hjertekammer bli belastet med volum, det annet med trykk. Trykkbelastningen
tåles best.
Gradering
Her er det hullets størrelse som bestemmer graden av feil. Jo større hull, jo mer belastning. Når hullet er like stort som
hovedpulsårens åpning, vil det ikke øke belastningen av feilen om hullet er enda større. Slik man kan tenke seg til, har hullet
mindre betydning jo mindre det er. Like innlysende er det, at like før det er helt tett, kan hullet ikke ha noen betydning.
Men det høres godt!
Hva betyr feilen for pasienten?
Alt etter graden av feil er pasienten enten veldig syk alt tidlig i første leveår, eller han kan leve et helt normalt liv
inn i høy alder. Og alle grader mellom disse to ytterpunkter er representert.
Hvordan kartlegger man feilen?
Som enhver hjertefeil kartlegges den med en klinisk undersøkelse. Det vil si man samtaler med pasient/foreldre, måler og veier,
tar blodtrykk, teller respirasjonen, kjenner etter pulsene, hjertets aktivitet, leverens størrelse og lytter etter hjertetonene,
ekstratoner og bilyder. Det tas som oftest et EKG, kanskje et røntgenbilde av hjertet og en ekkoundersøkelse. Alt etter graden
gjør man flere eller færre av disse undersøkelsene. Det kan unntaksvis hende at man også foreslår å gjøre en hjertekateterisering.
Hvordan behandles feilen?
Hvis feilen skal behandles, dreier det seg i dag om en operasjon, en såkalt «åpen» hjerteoperasjon, der man benytter hjerte-lunge-maskinen
for å tilføre organismen oksygenrikt blod mens kirurgen arbeider inne i hjertet.
Råd om livsførsel
Pasienter med slike feil skal behandles normalt i alle livets tilskikkelser. Der det ikke er grunn for å lukke hullet er pasienten
fullt skikket til alle normale belastninger. Etter en lukning, der det er nødvendig, er pasienten i alle vanlige tilfeller
så god som ny. I ventetiden frem til en nødvendig operasjon kan pasienten orke mindre med enn uten hjertefeil. Denne nedsatte
yteevne vil pasienten selv kjenne best, og innrette aktiviteten etter det! Vi kan bare gripe forstyrrende inn dersom vi forteller
ham eller henne hva vi tror han/hun ikke orker. Det samme gjelder temperaturfølsomhet. Noen kan ha nedsatt toleranse, men
barn som kan si fra, vil melde fra selv om det. Friske barn sier fra når de fryser. Hjertebarn er ikke annerledes. Noen nedre
temperaturgrense kan ikke angis,- kulde avleses ikke på gradestokken, og kanskje er –15° i råkalde Oslo med sno fra sjøen
mye kaldere enn –25° tørr, stillestående Solørkulde. Tilsvarende gjelder for øvrig for varme.
Utsikter på lang sikt
Graden av feil er naturligvis også av avgjørende betydning for utsiktene. Før vi kunne behandle slike feil, døde de som hadde
store hull tidlig, mens de levde lengre jo mindre hullene var. Nå er det jo egentlig slik, at enten har pasientene et så lite
hull at det ikke skal behandles, eller de tilbys en operasjon, slik at hullet blir helt eller nesten helt tett. Utsiktene
på lang sikt er derfor gode. Usikkerhetsmomentet er hjertets ledningsnett, som teoretisk kan affiseres ved eller etter operasjonen,
noe som kan føre til rytmeforstyrrelser senere i livet. Vi har tross alt ikke operert slike hull i mer enn cirka 35-40 år.
Og et menneskeliv er jo lengre her til lands. Det er altså ingen barn i verden som er blitt operert og har nådd pensjonsalderen
ennå.
Artikkel er forfattet av overlege ved Rikshospitalet Per Bjørnstad.
