Bahr har ofte erfart at foreldre er engstelige for hvordan skolen vil møte deres hjertesyke barn, og om de vil klare å legge ting til rette. Hans viktigste råd i denne sammenhengen er å være tidlig ute med å gi skolen informasjon.
Når barnet skal begynne i førsteklasse bør foreldrene ta kontakt med skolen allerede høsten før. Særlig dersom foreldrene tror skolen må informeres om at barnet har behov for spesiell tilrettelegging. Dette til tross for at lærerkabalen så langt ifra er lagt ennå.
– Da kan skolen være tidlige ute med å planlegge praktiske ting som berører timeplan og organisering for eksempel hvor klasserommet skal være og at gymtimen kan legges til slutten av skoledagen.
Kanskje har skolen lærere med spesiell kompetanse eller erfaring med hjertebarn fra tidligere, som kan settes inn i denne klassen? PP-tjenesten kan involveres i god tid, og eventuelle utredninger kan gjøres ved behov.
Dessuten har skolen god tid til å sette inn ekstra ressurser, ramser han opp, som noen av mange gode grunner til å være tidlig ute.
En tidlig dialog kan også være med på å gjøre skolen trygg. Bahr forteller at noen ganger er også skolen og de ansatte litt engstelige, og kan føle et stort ansvar ved å få et hjertesykt barn som elev.
– Fortell skolen på hvilken måte barnet ditt er preget av hjertefeilen, og hvordan skolen kan ta hensyn. Er det spesielle situasjoner hvor lærer bør være på vakt? Denne typen informasjon trygger også skolen, legger pedagogen til.
– Skolen og læreren skal faktisk settes i stand til å kunne ”lese” barnet. De skal se og tolke når ungen er sliten, for eksempel. Til dette trenger de hjelp fra foreldrene, sier Bahr.
Unngå selvopptatte og usikre barn
Bahr er redd for at det i enkelte tilfeller også kan være en overfokusering på hjertefeilen, noe som fører til økt usikkerhet
hos barnet. Riktig informasjon om hjertefeilen kan sette ting på plass. I mange tilfeller har ikke barnet behov for spesiell
oppfølging.
Bahr mener det er uheldig om lærer hele tiden spør barnet hvordan han eller hun har det. Det kan skape utrygghet og føre til at barnet blir overfokusert på egen kropp. – Lærer må ta seg tid til å bli kjent med barnet og å lese tegnene.
Samtidig er det viktig at også barnet øver seg i å formidle, og være tydelig på hvordan han eller hun har det.
– De må kanskje trene seg opp til en bevissthet om hvordan kroppen reagerer, en form for proaktivitet, hvor de sier i fra om hvordan formen er og ting fungerer.
Lærer kan over en periode også ha en fast samtale med eleven,en ukentlig eller månedlig oppsummering for å gå gjennom timene og stille spørsmål. Her kan lærer få mer presis informasjon av eleven.
Til å begynne med kan kanskje også foreldre være med.
Informasjon er fundamentet
Bahr forteller at mange foreldre kan kjenne på at de får lite tilbakemelding om barnet av skolen i det daglige, særlig sammenliknet
med hva de fikk i barnehagen. Her finnes ulike løsninger.
– Mange foreldre inngår en avtale med skolen om hyppigere kontakt. Noen bruker en egen kontaktbok til dette, noen bruker sms, andre telefon. Her bør man lage seg noen kjøreregler for hvordan kontakten skal være, og hvor ofte.
Skolen kan også invitere foreldre til å delta i skolehverdagen slik at de selv kan observere og se hvordan lærer tilrettelegger og finner løsninger.
Dersom man skal ta samarbeidet mellom hjem og skole på alvor, er dette en god løsning som gjør skolen og foreldrene til bedre og tryggere samarbeidspartnere, understreker Bahr.
