Burde jeg ikke heller få solcellepanel på hodet? Og siden dette kom til å skje flere ganger; hvorfor ikke like gjerne sette på glidelås, så slapp jeg å skjæres opp huden så innmari mange ganger?
Siden enkelte mener jeg er en Duracell-kanin, var det også noen som lurte på hvor energisk jeg kom til å bli nå som jeg fikk nytt batteri. Det er mye moro man kan ha med å ha en boks i brystkassa. Men sannheten er jo at det å skulle inn til et inngrep ikke er morsomt i det hele tatt.
Jeg spilte tøff, men syntes skrekkelig syntes på meg selv når jeg tenkte på at jeg skulle ligge på et kaldt og sterilt operasjonsrom igjen, få bedøvelse, bli skjært i, ha vondt og være øm i lange tider. Da jeg i tillegg ble sylte forkjøla en drøy uke før inngrepet skulle finne sted, med lungekapasitet som en mygg og energi som en vattnisse, så jeg ikke akkurat fremtiden lyst i møte.
Det var bare helt uaktuelt å risikere å måtte utsette svineriet.
Da dagen opprant var jeg overraskende rolig. Jeg sa jeg trengte valium for å roe meg ned, men faktisk holdt jeg frykten ganske godt i sjakk ved å stille en hel masse sikkert svært enerverende spørsmål og å prate både på inn- og utpust.
Batteriskiftrommet var som forventet sterilt og fullt av kirurgisk stål og lamper med ekkelt lys. Men folkene der inne var usedvanlig varme, enda så isende kaldt det var i rommet. De vasket og ordnet og la stripser her og pads der. Jeg var stiv av både skrekk og frost, men følte meg likevel godt ivaretatt.
Av alle vonde ting er dette faktisk blant de aller minst vonde. Det å gjøre et inngrep i våken tilstand var eller ikke så lammende fælt som forventet.
Ja, våken og våken. Jeg sov vel ikke akkurat, men jeg var jo ordentlig høy og dopa. Og da jeg ble kjørt ut av stua igjen, takket jeg overstrømmende gjentatte ganger for den gode servicen og hvor utrolig flinke de hadde vært til å forklare og informere om ting underveis. Men hva de forklarte, husker jeg jo ingenting av!
Der lå jeg i en seng på hospitalet og ventet på smertene. Jeg koste meg med litt trege ettermiddagssendinger på TV. Men så begynte moroa. Det å se 11 rosa menn løpe rundt på en slitt gressbane og banke RBK, var liksom den naturligste ting i verden i den dopa tilstanden jeg var i. Særlig når jeg er fra Follo i tillegg.
Nå er det snart cupfinale. Jeg er bena igjen for lengst, og smertene jeg hadde grudd meg til, de kom aldri. Det spørs om den griserosa flaksen vedvarer for Follo FK. Denne gangen får jeg ikke sett på kampen heller. Er nemlig på styreseminar med Foreningen voksne med medfødt hjertefeil. Og det er mye viktigere!
