Staten har ansvar for å opprettholde gode helsetilbud til befolkningen. Gjennom statsbudsjettet bevilger regjeringen mye penger til dette formålet. Største delen av pengekaka går til behandling av sykdom, mens en relativt sett liten del av disse pengene går til forebyggende helsearbeid.
På lang sikt kan man si at for hver krone som går til forebygging minsker behovet for penger til behandling. Ideelt sett, og i teorien kan man se det slik.
Men hadde det vært så enkelt hadde ikke helsevesenet stått ovenfor så store utfordringer som de gjør. Det er opp til hver enkelt av oss å gjøre mest mulig ut av disse kronene. Og det er opp til hver enkelt av oss å ta vare på egen helse.
I nærheten av der jeg bor er det et stort og nytt idrettsanlegg. Dette har kostet millioner av kroner, og det er ikke bare staten og kommunen som har betalt. Regningen ligger også på bordet til sponsorer av idrettslaget og medlemmer av klubben som eier anlegget. Problemet er at det ikke blir brukt.
Debatten har gått i nærmiljøet og lokalavisen og skylda legges på klubbens ledelse som man mener har mistet gangsynet, eller ivrige lokalpolitikere som har kjempet gjennom en sak med stor politisk symbolverdi. Men så lenge Dagsrevyen har reportasjer om at tommelskader hos gutter i tenårene er et økende problem, og at flere unge enn før har ryggplager fra skjermaktiviteter er det mer fruktbart å diskutere hvordan man kan øke engasjementet lokalt for å holde liv i et fantastisk stort og flott anlegg.
 |
På den måten bidrar man til besparelser av behandlingskroner ved å forebygge, samtidig som man hindrer at et anlegg til svimlende summer forfaller.
Et enkelt tiltak som en Gathering hvor det ble spilt sportsspillet Wii ville på den måten hatt dobbelt helseøkonomisk effekt. Og vi har alle et ansvar for å bidra til at resursene blir brukt på en så en god måte som mulig.
Sjøl har jeg tatt t-banen til jobb en hel sommer og stønna over at den mest opplagte veien for meg å sykle til jobb ikke har sykkelfelt, til tross for at dette var vedtatt bygget i 2007. Jeg ergret meg over politikernes manglende vilje til å tilrettelegge for helsefremmende og miljøbesparende tiltak. Et helt år satt jeg på en stappfull trikk og tenkte slik, helt til jeg satte meg som mål og aldri å sykle samme veien til jobb to ganger. Etter kort tid hadde jeg stor glede av å sykle ruter det ikke engang er planlagt menneskelig ferdsel overhode.
Det er en kjent sak at en sunn og aktiv livsstil minsker risikoen for alvorlig sykdom og helseplager. Idrettslag, kommuner, næringslivet og staten kan legge til rette for dette, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt av oss å benytte oss av de mulighetene vi ikke blir gitt, men som vi tar og skaper sjøl.
Vi kan være oppgitte over dyre helsestudioer som krever månedlige betalinger og lange bindingstider. –Jeg orker ikke så lange forpliktelser hørte jeg en dame si ved stand hvor det ble reklamert for et treningstilbud. Hun har et problem tenkte jeg. Helsa er en livslang forpliktelse. En forpliktelse som blir tyngre og tyngre, jo mindre du forholder deg til den.
